Hei hå!
Siden det nå er vel en måned siden sist, er det vel på sin plass med en oppdatering.
Ikke så mye har skjedd her, men jeg fikk endelig vært hos fysioterapeut med foten i midten av mai, sånn ca. En veldig seriøs type på Nedre Eiker Fysikalske i Mjøndalen, som tok saken på en imponerende måte!
For første gang siden 4. januar var det faktisk noen som fysisk tok på foten, og sjekket den! Krøss i taket! Jeg følte meg jo nesten som en popstjerne, og det er jo ikke hver dag. Han forsto min frustrasjon over å egentlig bare bli overlatt til meg selv av fastlege, og mangelen på veiledning i forhold til hva man kan og ikke kan/bør i forhold til skaden.Han mente det var altfor tidlig for meg å legge løpeskoene på hylla, og at dette nok skulle ordne seg. Man må jo elske en sånn terapeut!
Jeg har jo skjønt såpass at ligamentet neppe gror sammen av seg selv, og ikke kan jeg skade det mer med trening fordi det er helt rasert fra før. Men jeg har jo vært bekymret for resten av ankel-leddet. Vil jeg kunne skade brusk? Overbelaste andre ligamenter? Vil jeg få osteoartritt?
Svaret på alle de spørsmålene er: muligens. Men terapeutene mente likevel at jeg kunne drive med aktivitet inntil smertegrense. Om jeg fikk plager av vise aktiviteter; ikke gjør dem. Om smerter og hevelse fortsatte var det grunn til å se nærmere på det. Vurdere å rekonstruere ligamentet/eventuelt fjerne rester av det gamle, som kan lage irritasjon i leddkapselen.
Det ble sendt henvisning til Martina Hansens Hospital i Sandvika for en evaluering i alle tilfeller. Siden de hadde 8 uker ventetid, har jeg jo tid til å prøve meg litt frem i mellomtiden.
Og det har jeg forsiktig startet med.
For å være dønn ærlig, har ikke treningsiveren vært påtrengende. Tvert i mot, har jeg ikke hatt snurt av lyst. Det er ikke gøy, når man ikke helt vet. Man kan ikke følge en treningsplan. Ikke kan man melde seg på løp, ikke kan man engang løpe seg en tur i skogen. Jeg kan foreløpig småjogge på tredemølle. Flatt underlag går fint, selv om det murrer litt etterpå. Men jeg er glad for å registrere at det faktisk går bedre og bedre. Ikke med kondisen, da! Den er bånn i bøtta :) Så alt nå er -prøve seg fram.
Jeg er dessuten litt trassen når det kommer til dette med alternativ trening. Det har blitt foreslått sykling og svømming, og gåturer. Men når jeg ikke får løpe, gidder jeg liksom ingenting. Jeg var jo flink i fjor, da jeg plagdes med hoftebøyere. Men da så jeg liksom enden på det, og jobbet mot det...
Det er nok av andre ting å drive med nå som sommeren er i gang (såvidt). Hadde jeg hatt noe vett, hadde jeg svettet i vei i styrkerommet, syklet til og fra jobb. Men jeg har liksom mistet futten.
Jeg skal forsøke å finne den, alt er liksom litt bedre med futt,
