Siden jeg besluttet å nedtegne mine løperier, har jeg tenkt litt på hva slags løper jeg er, og kanskje har lyst til å bli. Jeg syns fremdeles det er flaut å kalle meg selv for "løper", jeg er vel mer en jogger/mosjonist for øyeblikket. I allefall i kroppen. Men i hodet; ja, der er jeg en løper!! Jeg har hørt at lave tanker om en selv og egne prestasjoner er i beste fall hemmende, og kan bidra til at man ikke når sitt potensiale, fordi fokuset, troen og motivasjonen er feil. Desto mer grunn til å slå seg på brystet, og kalle seg det man håper å bli. Tankens kraft skal ikke kimses av!
Jeg er en type som lett blir oppslukt av interessene mine. Når jeg først gjør noe, gjør jeg det skikkelig. Jeg liker å fordype meg i ting, og lære meg så mye om "materien" som jeg kan. Jeg elsker vitenskap og fakta, forskning og utvikling. Og min tilnærming til løping er intet unntak. Da jeg startet å løpe i februar i år, var det med et par gamle joggesko, og en brukt tredemølle. Snøballen rullet, og alt tok fart. Nå eier jeg 8 par løpesko, og halve garderoben er bare treningstøy. Jeg eier også pulsklokke og lagrer alle treningsøktene mine på pc'en. Er dette snobberi? Utstyrshysteri? Kanskje. Men jeg tror selv det er fordi jeg liker å se HVA som SKJER. Hvordan responderer beina mine på ulike sko, hva slags løpeopplevelse gir de meg? Hva har skjedd med pulsen min de siste 7mnd? Hvilepuls da og nå? Hva har skjedd med utholdenheten? Og hva med farten på samme pulsnivå i februar, kontra august? Jeg syns det er utrolig interessant, å lære om hva som skjer i kroppen. Da trenger man måleverktøy og utstyr som hjelper prosessen fremover. Jeg må fremdeles gjøre den tunge jobben selv, mao dra ræva mi ut på tur, svette på mølla, eller på Tarzan-fabrikken på jobb. Og vet du hva? Det er helt herlig!
Når det gjelder treningstøy, kan man jo argumentere med at det er forfengelighet. Her om dagen, ble jeg løpt forbi av en ung herremann i et interessant løpeantrekk. Han hadde en svær hvit bomulls T-skjorte (helt våt av svette), Ola-shorts(!!) til midt nedpå låret (med brett) og tennissokker med blå striper. Jeg ble så fascinert at jeg ikke fikk sett på skoa hans, men det var joggesko iallefall. Ja, også et sånt kjempesvært head-set på huet.
Jeg skriver ikke dette for å henge ut fyren, han var ung og fresh og sikkert kjempegrei, men jeg tenkte med meg selv at slikt utstyr hadde jeg aldri greid å løpe i. Shortsen hadde vært for restriktiv, T-skjorta for klam og ekkel, headsettet hadde sklidd rundt på den svette knollen min, og jeg bare klarer ikke bomullssokker, punktum. Kanskje er jeg snobbete, men jeg liker at treningstøy er funksjonelt og av en god kvalitet slik at det varer lenge. Når man har godt utstyr, tenker man ikke lengre på det, og man kan nyte løpeopplevelsen. Til "Bomullsgutten" kan jeg bare ta av meg hatten, han beviste at løpegleden faktisk er helt uavhengig alt annet, og ytterst reell!
Jeg er ikke merkebevisst som sådan, har ikke kompresjonstights med 2XU på når jeg går for å tømme postkassen. Snobb? Nei. Bevisst? Hell, yes.
Så! Hvor vil jeg hen med løpingen? Eller rettere sagt, hvor vil jeg at løpingen skal ta meg? Jeg håper, rundt jorda. Ikke bokstavelig talt, jeg har ikke planer om å løpe rundt ekvator, men jeg håper at en gang i fremtiden vil jeg få sjansen til å løpe på andre kontinenter, se mer av verden fra løpeskoa.
Ok, la meg forklare. Siden jeg fordypet meg i feltet løping, var det uunngåelig å ikke lese Christopher McDougall's "Born to run". Den boka bekreftet mange tanker jeg hadde fra før jeg startet med løping, og åpnet opp en verden av fantastiske prestasjoner gjort av "vanlige" menn og kvinner. Ultraløpere.
Lite finner jeg mer inspirerende enn slike mennesker. Det går knapt en kveld uten at jeg er innom Youtube for å se på snutter og filmer fra Ultraløpingens verden. Det jeg elsker ved det, er den ydmyke holdningen utøverne har til hverandre, til løpet/trasséen, til seg selv. Her er det ikke bitre konkurrenter, men kameratskap. Og glede ved å se andre lykkes, selv om de er sist til mål. Det handler om reisen dit, å legge ned arbeidet i seg selv, ta frem sine beste egenskaper. Slåss, selv om man har lyst til å gi opp. Gjøre ting man trodde var umulig. Ja, også elsker jeg løping i naturen! Ikke alle, men de fleste ultraløp går i terrenget, og det er i seg selv motivasjon i mine øyne.
Jeg skal ikke drite ut meg selv ved å legge ut linker til de beste ultra-bloggene osv. Jeg har såvidt pirket i overflaten, og det er MANGE fantastiske utøvere der ute som jeg ikke har funnet enda. Men en kar jeg definitivt har sansen for og som lager mye bra av film og live-podcast (hver mandag), er GingerRunner fra Statene. Han har også nylig gitt ut sitt første album, med herlig musikk som passer perfekt til løping. Min favoritt om dagen! Sjekk ut fyren, sier jeg bare.
Jeg tenker ofte at jeg må være gal, som tenker på ultradistanser etter bare noen mnd med trening. Jeg vet ikke hva jeg snakker om, når sant skal sies. Men det er vel lov å ha mål/stake ut en kurs? Det er vel lov å føle at noe er mer interessant enn andre ting? Da jeg startet løpetrening , var det aller først motivert av å redde meg selv fra dårlig helse. Gå ned i vekt eller få finere rumpe, var ALDRI i mine tanker. Og veldig fort, kanskje allerede etter de to første ukene, gikk det over fra helsemotivert til å bare være en ren skjær glede av å bevege seg. Å løpe er avhengighetsskapende. Jeg løper fordi jeg liker det. Jeg driter (stort sett) i å løpe fort. Jeg vil bare løpe. Og jeg vil løpe langt.
Når man har slike følelser om løping, er det tøft å være en fersking. Hodet vil så mye mer enn kroppen. Men heldigvis er det ting som vil jevne seg noe ut. Legger jeg ned arbeidet, vil jeg bli sterkere. Kroppen min har det i seg. Alle kropper har det i seg. Jeg kan, og jeg vil.
Neste gang vil jeg skrive litt om hvordan starten har vært for meg, og hvor i prosessen jeg er, akkurat nå.
29. august 2014
26. august 2014
Hvordan galskapen startet.... Del 2.
De neste ukene ble i stor grad tilbrakt på Finn.no. Torget. Sportsutstyr. Jeg hadde klekket ut en snedig plan som skulle forsikre meg om at jeg ikke lengre skulle ha unnskyldninger for å slippe å trene. Tredemølle.
En mølle hjemme, ville drastisk redusere dørstokkmila. Den ville eliminere problemstillingen "dårlig vær", og ville redusere tid man ellers ville brukt til å transportere seg selv til og fra trening. Det gjelder å legge ting til rette for å lykkes! Dessuten visste jeg fra tidligere, at mølle er gøy! Det er noe ved det å følge med på fart, distanse og tid som jeg syns er motiverende. Å konkurrere mot seg selv. Se fremgang.
Det endelige valget av mølle falt, og herligheten ble hentet i hus og rigget på plass. Den 2. februar 2014 ble den første økten nedtegnet (og utført). 30 minutter jogg. Med en god del gå-pauser ispedd.
Det var en ydmykende og dønn ærlig opplevelse. Rett i fleisen. Langt fremskreden latskap er en stor kamel å svelge. Men jeg syns samtidig det var utrolig motiverende. Det føltes så vanvittig deilig etterpå. Å vite at jeg hadde startet! Ikke bare tenkt på å gjøre noe, men faktisk GJORT det. Jeg så meg aldri tilbake.
Ukene raste forbi. Jeg leste alt jeg kom over om løping, løpeteknikk, løpesko, treningsopplegg. Jeg meldte meg inn i Kondis. Jeg kjøpte meg pulsklokke. Og jeg meldte meg på mitt første løp, en 5 km i mai. Løpet skulle fungere som motivasjon og en pådriver. Samtidig var det noe helt nytt for meg, og noe å glede seg til! I ettertid ser jeg jo at 3 mnd trening er ganske lite for å stille i løp fra "scratch". Men arrangementet var uhøytidelig, og ment for alle uansett nivå. Jeg hadde ingenting å tape. Jeg fikk det tøft underveis, men samtidig var det utrolig lærerikt, gøy og ga mestringsfølelse. Jeg løp hele veien (hadde aldri løpt 5 km i strekk før) og greide å komme i mål på 28.59. Jeg var superfornøyd (ville gjerne klare det på under 30.00), og selv om tiden er elendig i 5K sammenheng, vil det løpet alltid føles som en liten seier for meg!
Jeg pådro meg også min første "idrettsskade" i oppkjøringa til dette løpet. Man hører det er viktig å begynne forsiktig, og øke gradvis, men det er vanskelig når man blir bitt av basillen. Dessuten får man voldsomt med overskudd nokså fort etter at man setter i gang med trening, og får problemer med å begrense seg. Til og med det å legge inn obligatoriske hviledager blir veldig vanskelig. Så foten min gjorde det for meg, med et snev av plantar fascittt. Takket være pulsklokka, ble all trening lagret, og det var nyttig å kunne gå tilbake å se i loggen hva som hadde skjedd.
Jeg hadde økt volumet ganske kraftig fra en uke til den neste, og det tålte ikke foten. Jeg har alltid vært vitenskapelig anlagt, og når noe ikke virker må jeg finne ut hvorfor. Jeg kom frem til at dårlig teknikk var delvis årsaken, og besluttet å gjøre noe med det. Jeg meldte meg på kurs hos Learn2Run, og det forandret en hel del. Jeg anbefaler alle nye løpere å ta et kurs i løpeteknikk, eller om du har løpt i mange år men har problemer. Eller ikke har det. Poenget er at det er svært nyttig, og kan gjøre løpingen enda herligere enn den allerede er!
Jeg lærte at teknikk spiller en stor rolle for meg, men det gjorde også at jeg begynte å interessere meg mer for løpesko. Noen løpesko hindrer deg i å løpe riktig, mens andre faktisk kan hjelpe deg i riktig retning. Noen løpesko gjør det mulig for deg å løpe med dårlig teknikk, uten altfor mye ubehag (en stund), mens atter andre gjør at du skader deg umiddelbart om du løper med dårlig teknikk. Jeg var alltid opptatt av biomekanikk da jeg drev med hester og hovtrim, og jeg opplevde at mange ting var overførbart til mennesker. Menneskefoten har fantastiske egenskaper som kan påvirkes, endres og svekkes av forskjellige faktorer. Jeg hadde nå en svak fot og det ble viktigere for meg enn noensinne å få føttene mine sterke og i orden.
Selv om jeg var skadet, var det aldri snakk om å holde opp med trening. Jeg la om treningen, og plantar fascitt betød at jeg måtte sykle på spinningsykkel et par uker for å hvile foten. Dårlige nyheter bare etpar uker før løpet mitt. Men det hjalp. Man må lytte til kroppen, og gjøre det som må til. Foten er fremdeles ikke 100%, men man lærer seg skadebegrensning og når man skal pushe eller backe unna.
Jeg vet ikke hvorfor løpingen har blitt så viktig for meg. Andre ville kanskje tenkt at : -ok, skadet etter bare noen mnd, da er det nok bare å gi seg med løping. For meg dreier "alt" seg om å kunne fortsette å løpe. Løpingen har snudd tilværelsen på hodet. Den har gitt meg økt livskvalitet. Masse energi. Masse ny kunnskap. Noen nye venner. Et bedre syn på meg selv. Inspirasjon til å gjøre store ting. Sette meg hårete mål.
Jeg løper. Og jeg er stolt av det!
En mølle hjemme, ville drastisk redusere dørstokkmila. Den ville eliminere problemstillingen "dårlig vær", og ville redusere tid man ellers ville brukt til å transportere seg selv til og fra trening. Det gjelder å legge ting til rette for å lykkes! Dessuten visste jeg fra tidligere, at mølle er gøy! Det er noe ved det å følge med på fart, distanse og tid som jeg syns er motiverende. Å konkurrere mot seg selv. Se fremgang.
Det endelige valget av mølle falt, og herligheten ble hentet i hus og rigget på plass. Den 2. februar 2014 ble den første økten nedtegnet (og utført). 30 minutter jogg. Med en god del gå-pauser ispedd.
Det var en ydmykende og dønn ærlig opplevelse. Rett i fleisen. Langt fremskreden latskap er en stor kamel å svelge. Men jeg syns samtidig det var utrolig motiverende. Det føltes så vanvittig deilig etterpå. Å vite at jeg hadde startet! Ikke bare tenkt på å gjøre noe, men faktisk GJORT det. Jeg så meg aldri tilbake.
Ukene raste forbi. Jeg leste alt jeg kom over om løping, løpeteknikk, løpesko, treningsopplegg. Jeg meldte meg inn i Kondis. Jeg kjøpte meg pulsklokke. Og jeg meldte meg på mitt første løp, en 5 km i mai. Løpet skulle fungere som motivasjon og en pådriver. Samtidig var det noe helt nytt for meg, og noe å glede seg til! I ettertid ser jeg jo at 3 mnd trening er ganske lite for å stille i løp fra "scratch". Men arrangementet var uhøytidelig, og ment for alle uansett nivå. Jeg hadde ingenting å tape. Jeg fikk det tøft underveis, men samtidig var det utrolig lærerikt, gøy og ga mestringsfølelse. Jeg løp hele veien (hadde aldri løpt 5 km i strekk før) og greide å komme i mål på 28.59. Jeg var superfornøyd (ville gjerne klare det på under 30.00), og selv om tiden er elendig i 5K sammenheng, vil det løpet alltid føles som en liten seier for meg!
Jeg pådro meg også min første "idrettsskade" i oppkjøringa til dette løpet. Man hører det er viktig å begynne forsiktig, og øke gradvis, men det er vanskelig når man blir bitt av basillen. Dessuten får man voldsomt med overskudd nokså fort etter at man setter i gang med trening, og får problemer med å begrense seg. Til og med det å legge inn obligatoriske hviledager blir veldig vanskelig. Så foten min gjorde det for meg, med et snev av plantar fascittt. Takket være pulsklokka, ble all trening lagret, og det var nyttig å kunne gå tilbake å se i loggen hva som hadde skjedd.
Jeg hadde økt volumet ganske kraftig fra en uke til den neste, og det tålte ikke foten. Jeg har alltid vært vitenskapelig anlagt, og når noe ikke virker må jeg finne ut hvorfor. Jeg kom frem til at dårlig teknikk var delvis årsaken, og besluttet å gjøre noe med det. Jeg meldte meg på kurs hos Learn2Run, og det forandret en hel del. Jeg anbefaler alle nye løpere å ta et kurs i løpeteknikk, eller om du har løpt i mange år men har problemer. Eller ikke har det. Poenget er at det er svært nyttig, og kan gjøre løpingen enda herligere enn den allerede er!
Jeg lærte at teknikk spiller en stor rolle for meg, men det gjorde også at jeg begynte å interessere meg mer for løpesko. Noen løpesko hindrer deg i å løpe riktig, mens andre faktisk kan hjelpe deg i riktig retning. Noen løpesko gjør det mulig for deg å løpe med dårlig teknikk, uten altfor mye ubehag (en stund), mens atter andre gjør at du skader deg umiddelbart om du løper med dårlig teknikk. Jeg var alltid opptatt av biomekanikk da jeg drev med hester og hovtrim, og jeg opplevde at mange ting var overførbart til mennesker. Menneskefoten har fantastiske egenskaper som kan påvirkes, endres og svekkes av forskjellige faktorer. Jeg hadde nå en svak fot og det ble viktigere for meg enn noensinne å få føttene mine sterke og i orden.
Selv om jeg var skadet, var det aldri snakk om å holde opp med trening. Jeg la om treningen, og plantar fascitt betød at jeg måtte sykle på spinningsykkel et par uker for å hvile foten. Dårlige nyheter bare etpar uker før løpet mitt. Men det hjalp. Man må lytte til kroppen, og gjøre det som må til. Foten er fremdeles ikke 100%, men man lærer seg skadebegrensning og når man skal pushe eller backe unna.
Jeg vet ikke hvorfor løpingen har blitt så viktig for meg. Andre ville kanskje tenkt at : -ok, skadet etter bare noen mnd, da er det nok bare å gi seg med løping. For meg dreier "alt" seg om å kunne fortsette å løpe. Løpingen har snudd tilværelsen på hodet. Den har gitt meg økt livskvalitet. Masse energi. Masse ny kunnskap. Noen nye venner. Et bedre syn på meg selv. Inspirasjon til å gjøre store ting. Sette meg hårete mål.
Jeg løper. Og jeg er stolt av det!
25. august 2014
Hvordan galskapen startet... Del 1.
Jeg har alltid ansett meg selv for å være en aktiv person. Jeg er glad i skog og mark, en arv jeg har fra min oppvekst i Nord og friluftsglade foreldre. Jeg har drevet med hest mesteparten av mitt voksne liv, selv om det nå er et avsluttet kapittel. Jeg var (veldig) sen om å skaffe førerkort, noe som bidro til nokså mye gange og sykling opp gjennom åra. I 2009 var jeg i "mitt livs form", syklet rundt 7 mil daglig til og fra arbeid i vår/sommer/høst-sesongen. Når jeg tenker på det nå, blir jeg nesten misunnelig! Tenk å være i så god form!
Men hva skjedde så? Jo, jeg gikk på rattata'n (med sykkel) to dager før sommerferien -09 og brakk bekkenet på flere steder. Det ble sykehus i to uker, og så kurbad med opptrening i 7 uker etter det. Og vips, så var jeg redusert til en lat bedagelig sofagris igjen. Treningsavhengigheten man opparbeider seg ved fysisk aktivitet, var utrolig plagsom da det bare kunne stables rundt på krykker, men hadde dessverre gått helt over da jeg endelig var grodd sammen etter 9 uker. Jeg kom meg liksom aldri i gang etter det... Jeg var tung og daff, og vinteren var på vei igjen. Den treningen kunne vente...til våren, liksom.
Fire år og noen mnd senere. Nyåret 2014. Jeg hadde nådd en all time low. Jeg hadde dessuten fått førerkort høsten 2012, og hadde dermed enda mindre grunn til å gå eller sykle steder. Jeg trøstet meg med at jo; jeg hadde jo hest og var aktiv!! Og en fysisk krevende fabrikkjobb hadde jeg jo også. Det talte da som trening. Jøssda.
Det virkelige skredet ble utløst av noe så dumt som et skjørt jeg hadde sydd til meg selv. Det skulle fotograferes og puttes på bloggen. Jeg tok den vanlige runden med selvutløser og kamera, men da bildene skulle redigeres, fikk jeg sjokk. Jeg så plutselig hvor dvask jeg var blitt, ikke sykelig overvektig eller noe sånt, bare slaskete, bleik og usunn. Det var virkelig en vekker. Noe måtte gjøres.
Jeg hadde følt meg generelt dårlig hele denne vinteren. Jeg syns arbeidet var tungt, hadde smerter i kroppen og lite overskudd. Jeg lurte rett og slett på om jeg var syk. Jeg bestilte time hos legen min og fikk tatt blodprøver, inkludert alt hormonelt. Resultatene kom, men det eneste negative å spore var mangel på Vit D. Nokså vanlig for nordmenn i mørketida. Jeg kjøpte tran og Vitamin D tabletter, og gikk deretter i meg selv.
Jeg så meg selv rett i hvitøyet, og konkluderte med at ; -Siri, du er i ræva form.
Sant. Jeg hadde nok aldri vært i så dårlig form noensinne. Og på toppen av det var jeg plutselig 37 år. Når man er yngre, går det å holde seg i form mer av seg selv. Det krever ikke svært mye innsats. Man er mykere og smidigere, og trenger mindre søvn og restitusjon etter anstrengelser. Dessuten ser man freshere ut bare fordi man er noen-og-20. Jeg har aldri vært særlig forfengelig, men det er noe med det når man ikke lengre kan stå for den man har blitt.
Men hva skjedde så? Jo, jeg gikk på rattata'n (med sykkel) to dager før sommerferien -09 og brakk bekkenet på flere steder. Det ble sykehus i to uker, og så kurbad med opptrening i 7 uker etter det. Og vips, så var jeg redusert til en lat bedagelig sofagris igjen. Treningsavhengigheten man opparbeider seg ved fysisk aktivitet, var utrolig plagsom da det bare kunne stables rundt på krykker, men hadde dessverre gått helt over da jeg endelig var grodd sammen etter 9 uker. Jeg kom meg liksom aldri i gang etter det... Jeg var tung og daff, og vinteren var på vei igjen. Den treningen kunne vente...til våren, liksom.
Fire år og noen mnd senere. Nyåret 2014. Jeg hadde nådd en all time low. Jeg hadde dessuten fått førerkort høsten 2012, og hadde dermed enda mindre grunn til å gå eller sykle steder. Jeg trøstet meg med at jo; jeg hadde jo hest og var aktiv!! Og en fysisk krevende fabrikkjobb hadde jeg jo også. Det talte da som trening. Jøssda.
Det virkelige skredet ble utløst av noe så dumt som et skjørt jeg hadde sydd til meg selv. Det skulle fotograferes og puttes på bloggen. Jeg tok den vanlige runden med selvutløser og kamera, men da bildene skulle redigeres, fikk jeg sjokk. Jeg så plutselig hvor dvask jeg var blitt, ikke sykelig overvektig eller noe sånt, bare slaskete, bleik og usunn. Det var virkelig en vekker. Noe måtte gjøres.
Jeg hadde følt meg generelt dårlig hele denne vinteren. Jeg syns arbeidet var tungt, hadde smerter i kroppen og lite overskudd. Jeg lurte rett og slett på om jeg var syk. Jeg bestilte time hos legen min og fikk tatt blodprøver, inkludert alt hormonelt. Resultatene kom, men det eneste negative å spore var mangel på Vit D. Nokså vanlig for nordmenn i mørketida. Jeg kjøpte tran og Vitamin D tabletter, og gikk deretter i meg selv.
Jeg så meg selv rett i hvitøyet, og konkluderte med at ; -Siri, du er i ræva form.
Sant. Jeg hadde nok aldri vært i så dårlig form noensinne. Og på toppen av det var jeg plutselig 37 år. Når man er yngre, går det å holde seg i form mer av seg selv. Det krever ikke svært mye innsats. Man er mykere og smidigere, og trenger mindre søvn og restitusjon etter anstrengelser. Dessuten ser man freshere ut bare fordi man er noen-og-20. Jeg har aldri vært særlig forfengelig, men det er noe med det når man ikke lengre kan stå for den man har blitt.
Klar....Ferdig......Blogg!!
Som eier av EN blogg allerede, har jeg hatt en pågående debatt med meg selv, om jeg strengt tatt trenger en til. Vel, trenger og trenger.. Beslutningen er iallefall tatt, om å ha denne lille nettkroken som mitt sted å samle alt treningsrelatert i livet mitt. Om den kan være til glede eller nytte for andre er bare et pluss, og virkelig hyggelig! Hvis ingen skulle være interesserte, er det også kult, da jeg likevel kan bruke denne bloggen som oppslagsverk når jeg er gammel og grå.
For å avklare først som sist, jeg er ikke en idrettsutøver. Jeg har ikke studert treningsfysiologi, eller andre idrettsrelaterte fag. Jeg er ei helt vanlig dame (uten barn), som fant det i meg å begynne med løping i en alder av 37. En fantastisk aktivitet som jeg håper mange flere blir smittet av! Stoffet her vil bestå av egne erfaringer, opplevelser, synsing og meninger om løping og alt som hører til.
Enjoy!
For å avklare først som sist, jeg er ikke en idrettsutøver. Jeg har ikke studert treningsfysiologi, eller andre idrettsrelaterte fag. Jeg er ei helt vanlig dame (uten barn), som fant det i meg å begynne med løping i en alder av 37. En fantastisk aktivitet som jeg håper mange flere blir smittet av! Stoffet her vil bestå av egne erfaringer, opplevelser, synsing og meninger om løping og alt som hører til.
Enjoy!
Abonner på:
Innlegg (Atom)