Siden jeg besluttet å nedtegne mine løperier, har jeg tenkt litt på hva slags løper jeg er, og kanskje har lyst til å bli. Jeg syns fremdeles det er flaut å kalle meg selv for "løper", jeg er vel mer en jogger/mosjonist for øyeblikket. I allefall i kroppen. Men i hodet; ja, der er jeg en løper!! Jeg har hørt at lave tanker om en selv og egne prestasjoner er i beste fall hemmende, og kan bidra til at man ikke når sitt potensiale, fordi fokuset, troen og motivasjonen er feil. Desto mer grunn til å slå seg på brystet, og kalle seg det man håper å bli. Tankens kraft skal ikke kimses av!
Jeg er en type som lett blir oppslukt av interessene mine. Når jeg først gjør noe, gjør jeg det skikkelig. Jeg liker å fordype meg i ting, og lære meg så mye om "materien" som jeg kan. Jeg elsker vitenskap og fakta, forskning og utvikling. Og min tilnærming til løping er intet unntak. Da jeg startet å løpe i februar i år, var det med et par gamle joggesko, og en brukt tredemølle. Snøballen rullet, og alt tok fart. Nå eier jeg 8 par løpesko, og halve garderoben er bare treningstøy. Jeg eier også pulsklokke og lagrer alle treningsøktene mine på pc'en. Er dette snobberi? Utstyrshysteri? Kanskje. Men jeg tror selv det er fordi jeg liker å se HVA som SKJER. Hvordan responderer beina mine på ulike sko, hva slags løpeopplevelse gir de meg? Hva har skjedd med pulsen min de siste 7mnd? Hvilepuls da og nå? Hva har skjedd med utholdenheten? Og hva med farten på samme pulsnivå i februar, kontra august? Jeg syns det er utrolig interessant, å lære om hva som skjer i kroppen. Da trenger man måleverktøy og utstyr som hjelper prosessen fremover. Jeg må fremdeles gjøre den tunge jobben selv, mao dra ræva mi ut på tur, svette på mølla, eller på Tarzan-fabrikken på jobb. Og vet du hva? Det er helt herlig!
Når det gjelder treningstøy, kan man jo argumentere med at det er forfengelighet. Her om dagen, ble jeg løpt forbi av en ung herremann i et interessant løpeantrekk. Han hadde en svær hvit bomulls T-skjorte (helt våt av svette), Ola-shorts(!!) til midt nedpå låret (med brett) og tennissokker med blå striper. Jeg ble så fascinert at jeg ikke fikk sett på skoa hans, men det var joggesko iallefall. Ja, også et sånt kjempesvært head-set på huet.
Jeg skriver ikke dette for å henge ut fyren, han var ung og fresh og sikkert kjempegrei, men jeg tenkte med meg selv at slikt utstyr hadde jeg aldri greid å løpe i. Shortsen hadde vært for restriktiv, T-skjorta for klam og ekkel, headsettet hadde sklidd rundt på den svette knollen min, og jeg bare klarer ikke bomullssokker, punktum. Kanskje er jeg snobbete, men jeg liker at treningstøy er funksjonelt og av en god kvalitet slik at det varer lenge. Når man har godt utstyr, tenker man ikke lengre på det, og man kan nyte løpeopplevelsen. Til "Bomullsgutten" kan jeg bare ta av meg hatten, han beviste at løpegleden faktisk er helt uavhengig alt annet, og ytterst reell!
Jeg er ikke merkebevisst som sådan, har ikke kompresjonstights med 2XU på når jeg går for å tømme postkassen. Snobb? Nei. Bevisst? Hell, yes.
Så! Hvor vil jeg hen med løpingen? Eller rettere sagt, hvor vil jeg at løpingen skal ta meg? Jeg håper, rundt jorda. Ikke bokstavelig talt, jeg har ikke planer om å løpe rundt ekvator, men jeg håper at en gang i fremtiden vil jeg få sjansen til å løpe på andre kontinenter, se mer av verden fra løpeskoa.
Ok, la meg forklare. Siden jeg fordypet meg i feltet løping, var det uunngåelig å ikke lese Christopher McDougall's "Born to run". Den boka bekreftet mange tanker jeg hadde fra før jeg startet med løping, og åpnet opp en verden av fantastiske prestasjoner gjort av "vanlige" menn og kvinner. Ultraløpere.
Lite finner jeg mer inspirerende enn slike mennesker. Det går knapt en kveld uten at jeg er innom Youtube for å se på snutter og filmer fra Ultraløpingens verden. Det jeg elsker ved det, er den ydmyke holdningen utøverne har til hverandre, til løpet/trasséen, til seg selv. Her er det ikke bitre konkurrenter, men kameratskap. Og glede ved å se andre lykkes, selv om de er sist til mål. Det handler om reisen dit, å legge ned arbeidet i seg selv, ta frem sine beste egenskaper. Slåss, selv om man har lyst til å gi opp. Gjøre ting man trodde var umulig. Ja, også elsker jeg løping i naturen! Ikke alle, men de fleste ultraløp går i terrenget, og det er i seg selv motivasjon i mine øyne.
Jeg skal ikke drite ut meg selv ved å legge ut linker til de beste ultra-bloggene osv. Jeg har såvidt pirket i overflaten, og det er MANGE fantastiske utøvere der ute som jeg ikke har funnet enda. Men en kar jeg definitivt har sansen for og som lager mye bra av film og live-podcast (hver mandag), er GingerRunner fra Statene. Han har også nylig gitt ut sitt første album, med herlig musikk som passer perfekt til løping. Min favoritt om dagen! Sjekk ut fyren, sier jeg bare.
Jeg tenker ofte at jeg må være gal, som tenker på ultradistanser etter bare noen mnd med trening. Jeg vet ikke hva jeg snakker om, når sant skal sies. Men det er vel lov å ha mål/stake ut en kurs? Det er vel lov å føle at noe er mer interessant enn andre ting? Da jeg startet løpetrening , var det aller først motivert av å redde meg selv fra dårlig helse. Gå ned i vekt eller få finere rumpe, var ALDRI i mine tanker. Og veldig fort, kanskje allerede etter de to første ukene, gikk det over fra helsemotivert til å bare være en ren skjær glede av å bevege seg. Å løpe er avhengighetsskapende. Jeg løper fordi jeg liker det. Jeg driter (stort sett) i å løpe fort. Jeg vil bare løpe. Og jeg vil løpe langt.
Når man har slike følelser om løping, er det tøft å være en fersking. Hodet vil så mye mer enn kroppen. Men heldigvis er det ting som vil jevne seg noe ut. Legger jeg ned arbeidet, vil jeg bli sterkere. Kroppen min har det i seg. Alle kropper har det i seg. Jeg kan, og jeg vil.
Neste gang vil jeg skrive litt om hvordan starten har vært for meg, og hvor i prosessen jeg er, akkurat nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar