Rart med det.
Dette som skulle være en solskinnshistorie om å forelske seg i løping, og ferden mot bedre form, helse og generell lykke har blitt det motsatte.
Det sies at det er i motbakke det går oppover. Det er mulig det. Men det også i motbakker ting bryter sammen, gjør at man må sette på håndbrekket og legge stein bak hjulene, for ikke å rase ned til bunnen.
I går var dagen jeg skulle på Martina Hansens Hospital for utredning med min trasige ankel. Om tre dager er det 6mnd siden jeg røk et ligament i ankelen. Det høres kanskje ut som om jeg ikke var der, men det var jeg. Det som var fraværende var vel utredning.
Etter å ha ventet i nesten en og en halv time (uten å få beskjed om forsinkelser slik at parkeringslappen var i ferd med å løpe ut), ble jeg møtt av en Dr. Iversen som sikkert er en grei fyr på privaten, men som professjonelt sett ikke imponerte. Jeg fikk følelsen av å være hos en barnelege, som pekte på hvor ligamentet mitt engang satt og elegant så bort fra mine opplysninger om hvor jeg opplever problemer.
Han tok anklene mine i fanget (som jeg anser som en lite egnet flate for undersøkelser) og fiklet litt med dem. Hvorpå han konkluderte at han ikke skjønte hva de kunne gjøre, og at jeg kunne forsøke fysioterapi. Så kunne jeg kanskje komme tilbake til høsten. Det hele tok ca 13 minutter.
Det er medregnet tiden han brukte på å skrive en henvisning til terapeut.
Han kunne jo likegjerne sendt meg en kopi av papirene jeg fikk av min egen fastlege for to og en halv mnd siden, for de var helt identiske. Da hadde han også spart meg for de syv ukene jeg ventet på denne timen. Skjønt, da hadde han ikke fått berøre mine solbrune ankler, og jeg hadde ikke fått gleden av å sitte å se på Herr Grønnerud's bekkenrøntgen hvor hans prektige genitalier ropte på oppmerksomhet fra datamonitoren. For de er synlige på røntgenbilder, nemlig.
Det som også irriterer meg, er at jeg har bedrevet fysioterapi. I samråd med terapeuten som ordnet meg timen på MHH, har jeg gjort styrkende øvelser for anklene/propriosepsjon, fordi ingen av oss så poenget med at jeg skulle komme til Eiker Fysikalske for å betale for å gjøre øvelser der som jeg allerede var igang med for lenge siden, hjemme. Dette fortalte jeg legen på MHH, men han hørte kanskje ikke på det øret....
Så da er ringen sluttet som de sier. Hva nå?
For å gjøre opp en personlig status, har jeg fortsatt skarpe smerter ved vektbærende dorsiflesjon foran på ankelen, særlig etter aktivitet. Dette nedsetter bevegeligheten i motbakker særlig, og medfører verking og væskeansamlinger. Diffuse smerter rundt omkring i hele leddet, spesielt på ujevnt underlag. Strålende verking medialt opp fra leddet mot leggen. Vanlig dagligliv er ikke nevneverdig påvirket, men i treningssammenheng er det nokså hemmende og begrenser intensiteten på treningen. Jeg har forsøkt 4 uker fri fra belastning utover vanlig gange, men etter første økt med kun 10 minutters jogg er symptomer tilbake. Styrkeøvelser som planke, push-ups på tærne, utfall i alle retninger, knebøy osv er også problematisk. Hopp og sprett, likeså.
Jeg begynner å bli lei av hele runddansen, og vurderer å kjøre mitt eget løp. Ingen dør av verking i ledd eller ødemer, så kanskje skal man bare drite i hele ankelen og peise på? Alle som løper, vet at man tåler en god del smerte. Det er bare at godfølelsen gjerne uteblir...
1. juli 2015
9. juni 2015
Krabbesommer?
Hei hå!
Siden det nå er vel en måned siden sist, er det vel på sin plass med en oppdatering.
Ikke så mye har skjedd her, men jeg fikk endelig vært hos fysioterapeut med foten i midten av mai, sånn ca. En veldig seriøs type på Nedre Eiker Fysikalske i Mjøndalen, som tok saken på en imponerende måte!
For første gang siden 4. januar var det faktisk noen som fysisk tok på foten, og sjekket den! Krøss i taket! Jeg følte meg jo nesten som en popstjerne, og det er jo ikke hver dag. Han forsto min frustrasjon over å egentlig bare bli overlatt til meg selv av fastlege, og mangelen på veiledning i forhold til hva man kan og ikke kan/bør i forhold til skaden.Han mente det var altfor tidlig for meg å legge løpeskoene på hylla, og at dette nok skulle ordne seg. Man må jo elske en sånn terapeut!
Jeg har jo skjønt såpass at ligamentet neppe gror sammen av seg selv, og ikke kan jeg skade det mer med trening fordi det er helt rasert fra før. Men jeg har jo vært bekymret for resten av ankel-leddet. Vil jeg kunne skade brusk? Overbelaste andre ligamenter? Vil jeg få osteoartritt?
Svaret på alle de spørsmålene er: muligens. Men terapeutene mente likevel at jeg kunne drive med aktivitet inntil smertegrense. Om jeg fikk plager av vise aktiviteter; ikke gjør dem. Om smerter og hevelse fortsatte var det grunn til å se nærmere på det. Vurdere å rekonstruere ligamentet/eventuelt fjerne rester av det gamle, som kan lage irritasjon i leddkapselen.
Det ble sendt henvisning til Martina Hansens Hospital i Sandvika for en evaluering i alle tilfeller. Siden de hadde 8 uker ventetid, har jeg jo tid til å prøve meg litt frem i mellomtiden.
Og det har jeg forsiktig startet med.
For å være dønn ærlig, har ikke treningsiveren vært påtrengende. Tvert i mot, har jeg ikke hatt snurt av lyst. Det er ikke gøy, når man ikke helt vet. Man kan ikke følge en treningsplan. Ikke kan man melde seg på løp, ikke kan man engang løpe seg en tur i skogen. Jeg kan foreløpig småjogge på tredemølle. Flatt underlag går fint, selv om det murrer litt etterpå. Men jeg er glad for å registrere at det faktisk går bedre og bedre. Ikke med kondisen, da! Den er bånn i bøtta :) Så alt nå er -prøve seg fram.
Jeg er dessuten litt trassen når det kommer til dette med alternativ trening. Det har blitt foreslått sykling og svømming, og gåturer. Men når jeg ikke får løpe, gidder jeg liksom ingenting. Jeg var jo flink i fjor, da jeg plagdes med hoftebøyere. Men da så jeg liksom enden på det, og jobbet mot det...
Det er nok av andre ting å drive med nå som sommeren er i gang (såvidt). Hadde jeg hatt noe vett, hadde jeg svettet i vei i styrkerommet, syklet til og fra jobb. Men jeg har liksom mistet futten.
Jeg skal forsøke å finne den, alt er liksom litt bedre med futt,
Siden det nå er vel en måned siden sist, er det vel på sin plass med en oppdatering.
Ikke så mye har skjedd her, men jeg fikk endelig vært hos fysioterapeut med foten i midten av mai, sånn ca. En veldig seriøs type på Nedre Eiker Fysikalske i Mjøndalen, som tok saken på en imponerende måte!
For første gang siden 4. januar var det faktisk noen som fysisk tok på foten, og sjekket den! Krøss i taket! Jeg følte meg jo nesten som en popstjerne, og det er jo ikke hver dag. Han forsto min frustrasjon over å egentlig bare bli overlatt til meg selv av fastlege, og mangelen på veiledning i forhold til hva man kan og ikke kan/bør i forhold til skaden.Han mente det var altfor tidlig for meg å legge løpeskoene på hylla, og at dette nok skulle ordne seg. Man må jo elske en sånn terapeut!
Jeg har jo skjønt såpass at ligamentet neppe gror sammen av seg selv, og ikke kan jeg skade det mer med trening fordi det er helt rasert fra før. Men jeg har jo vært bekymret for resten av ankel-leddet. Vil jeg kunne skade brusk? Overbelaste andre ligamenter? Vil jeg få osteoartritt?
Svaret på alle de spørsmålene er: muligens. Men terapeutene mente likevel at jeg kunne drive med aktivitet inntil smertegrense. Om jeg fikk plager av vise aktiviteter; ikke gjør dem. Om smerter og hevelse fortsatte var det grunn til å se nærmere på det. Vurdere å rekonstruere ligamentet/eventuelt fjerne rester av det gamle, som kan lage irritasjon i leddkapselen.
Det ble sendt henvisning til Martina Hansens Hospital i Sandvika for en evaluering i alle tilfeller. Siden de hadde 8 uker ventetid, har jeg jo tid til å prøve meg litt frem i mellomtiden.
Og det har jeg forsiktig startet med.
For å være dønn ærlig, har ikke treningsiveren vært påtrengende. Tvert i mot, har jeg ikke hatt snurt av lyst. Det er ikke gøy, når man ikke helt vet. Man kan ikke følge en treningsplan. Ikke kan man melde seg på løp, ikke kan man engang løpe seg en tur i skogen. Jeg kan foreløpig småjogge på tredemølle. Flatt underlag går fint, selv om det murrer litt etterpå. Men jeg er glad for å registrere at det faktisk går bedre og bedre. Ikke med kondisen, da! Den er bånn i bøtta :) Så alt nå er -prøve seg fram.
Jeg er dessuten litt trassen når det kommer til dette med alternativ trening. Det har blitt foreslått sykling og svømming, og gåturer. Men når jeg ikke får løpe, gidder jeg liksom ingenting. Jeg var jo flink i fjor, da jeg plagdes med hoftebøyere. Men da så jeg liksom enden på det, og jobbet mot det...
Det er nok av andre ting å drive med nå som sommeren er i gang (såvidt). Hadde jeg hatt noe vett, hadde jeg svettet i vei i styrkerommet, syklet til og fra jobb. Men jeg har liksom mistet futten.
Jeg skal forsøke å finne den, alt er liksom litt bedre med futt,
5. mai 2015
2015 - Fremdeles ikke mitt år.
Tja, hva skal man si?
Sist jeg skrev noe som helst her, var jeg ca 9 uker ut i "rekonvalens" etter et kraftig overtråkk den 4. januar i år. Nå har det bikket 4 mnd.
Etter å ha ventet i nesten 2mnd, fikk jeg endelig vært på MR-undersøkelse og det ga jo klart svar. Fikk beskjed for en uke siden at mitt fremre talofibulære ligament har en total ruptur. Så det er altså revet helt over.
Jeg skjønte vel egentlig ganske tidlig at dette var "noe mer" enn et vanlig overtråkk, men når legen ikke er bekymret er ikke jeg det heller. Jeg trente ganske jevnt frem til påsken, med styrke de første ukene og så litt jogging etterhvert som jeg ble bedre. Til slutt ble jeg lei av å luske meg rundt, og kun være i stand til halvveistrening, så nå innrømmer jeg å ikke ha hatt på treningstøy siden 7.april.
Jeg syns det er så frustrerende å ikke få gjort noe av det jeg hadde tenkt. Ganske lei av at trening stort sett skal bestå av øvelser for ditt og datt. Jo mere tid som går, jo flere øvelser får jeg på lista. Styrkende fot-øvelser mot plantar fascitt. Et helt arsenal av øvelser for hoftebøyere og alt rundt. Øvelser for aktivering av setemusklatur. Øvelser mot låsninger i brystrygg. Øvelser for kjernemusklatur. Og nå får jeg enda flere. For gjett hva? Behandling for avrevne ligamenter er (hold deg fast); -styrkende øvelser.
Nå må jeg vente i opptil 3 uker på time hos fysioterapeut, og da er det på med øvelser for propriosepsjon, balanse og styrke i ankelleddet. Jeg tror jeg blir dårlig. Det som er mest irriterende å tenke på, er at hadde det blitt satt igang rehabilitering med en gang, hadde jeg kanskje løpt rundt i skogen allerede. 4mnd er lang tid.
Jeg vet ikke når jeg får løpt. Slik det ser ut nå, er det noe vits i å i det hele tatt begynne igjen?
Jo, jeg elsker å løpe, jeg får bare så sjeldent gjort det. Ikke får man særlig klare svar heller. Jeg forstår at hvert tilfelle er individuelt, men er det noe mulighet for å delta i løp denne sesongen? Tja, det er det ingen som kan svare på.
Om noen har en solskinnshistore om avrevne ankelligamenter å komme med, er det masse plass i kommentarfeltet! Jeg tar meg en bolle imens.
Sist jeg skrev noe som helst her, var jeg ca 9 uker ut i "rekonvalens" etter et kraftig overtråkk den 4. januar i år. Nå har det bikket 4 mnd.
Etter å ha ventet i nesten 2mnd, fikk jeg endelig vært på MR-undersøkelse og det ga jo klart svar. Fikk beskjed for en uke siden at mitt fremre talofibulære ligament har en total ruptur. Så det er altså revet helt over.
 |
| Kilde |
Jeg skjønte vel egentlig ganske tidlig at dette var "noe mer" enn et vanlig overtråkk, men når legen ikke er bekymret er ikke jeg det heller. Jeg trente ganske jevnt frem til påsken, med styrke de første ukene og så litt jogging etterhvert som jeg ble bedre. Til slutt ble jeg lei av å luske meg rundt, og kun være i stand til halvveistrening, så nå innrømmer jeg å ikke ha hatt på treningstøy siden 7.april.
Jeg syns det er så frustrerende å ikke få gjort noe av det jeg hadde tenkt. Ganske lei av at trening stort sett skal bestå av øvelser for ditt og datt. Jo mere tid som går, jo flere øvelser får jeg på lista. Styrkende fot-øvelser mot plantar fascitt. Et helt arsenal av øvelser for hoftebøyere og alt rundt. Øvelser for aktivering av setemusklatur. Øvelser mot låsninger i brystrygg. Øvelser for kjernemusklatur. Og nå får jeg enda flere. For gjett hva? Behandling for avrevne ligamenter er (hold deg fast); -styrkende øvelser.
Nå må jeg vente i opptil 3 uker på time hos fysioterapeut, og da er det på med øvelser for propriosepsjon, balanse og styrke i ankelleddet. Jeg tror jeg blir dårlig. Det som er mest irriterende å tenke på, er at hadde det blitt satt igang rehabilitering med en gang, hadde jeg kanskje løpt rundt i skogen allerede. 4mnd er lang tid.
Jeg vet ikke når jeg får løpt. Slik det ser ut nå, er det noe vits i å i det hele tatt begynne igjen?
Jo, jeg elsker å løpe, jeg får bare så sjeldent gjort det. Ikke får man særlig klare svar heller. Jeg forstår at hvert tilfelle er individuelt, men er det noe mulighet for å delta i løp denne sesongen? Tja, det er det ingen som kan svare på.
Om noen har en solskinnshistore om avrevne ankelligamenter å komme med, er det masse plass i kommentarfeltet! Jeg tar meg en bolle imens.
5. mars 2015
2015, ikke mitt år. Eller?
Ja, så var vi her igjen da:)
Jeg startet denne siden for å ha et sted å dele min entusiasme for løping og også for å samle erfaringer. Jeg hadde/har planer med løpinga mi, men det siste halve året har ikke svart til forventningene.
I oktober var det vel, at jeg ble satt på sidelinja med hoftebøyer-problemer. Jeg var fast bestemt på å komme raskt tilbake og "gjorde alt riktig". Det ble satt igang tiltak som styrketrening, og etter masse fysioterapi var det dags for å reintrodusere løping tidlig i desember. Det gikk fint, og hadde en strålende treningsperiode i julen.
Planen var å trene rolig, men få opp mengden i desember, januar og februar, for så å fleske til utover med intervaller, bakkedrag langturer terskeløkter og bare Herren veit ikke hva.
Men, planer her i gården er tydeligvis skapt for å gå i vasken, så den 4. januar la jeg ut på den sjebnesvangre turen som endte i århundrets overtråkk.
På flate marka, i rolig joggefart, 300m hjemmefra (på vei hjem) smalt det! Jeg klarte å klore meg hjem, fikk lagt på is i bøtter og spann, og fant frem krykkene. Sov med kompresjon om natten, og forsøkte å dra på jobb dagen etter. Det var bare å glemme, jeg kunne ikke trå på foten og smertene var helt grusomme. Vanligvis løper ikke jeg til legen ved et overtråkk, det går seg som regel til med litt hvile, men denne gangen var jeg bekymret fordi jeg hadde vondt på steder man ikke skal ha vondt. Smertene satt mest i fotbuen, altså innsiden av ankelen og noe opp mot skinneleggen, og jeg fryktet kompresjonsbrudd.
Turen gikk rett i røntgen og dagen etter fikk jeg svar. (Takker forresten til deg som rygget på bilen min og stakk av mens jeg var inne på sykhuset i Drammen) Det kunne ikke påvises noe brudd, og ellers tydet ingenting på at noen leddbånd/ligamenter var av, heller. Bare å ta det med ro altså, og fikk beskjed om å belaste til smertegrensen. Jeg så for meg et par-tre uker uten løping, fin anledning til å trene styrke så lenge!
Men etter syv uker kunne jeg fremdeles ikke løpe, og foten hovnet stadig opp. Skarp smerte ved vektbærende dorsifleksjon i forkant av ankelleddet, og også smerter bak ved akillesfestet når jeg står på tå. Den nedsatte bevegeligheten hemmer meg i det meste som innbærer å bøye leggen mot foten, altså ganske mange bevegelser.
Status nå er å vente på MR. Jeg kan løpe litt uten skarp smerte, men dagen etter er alltid ille. Da verker det, og ankelen blir nokså hoven. Nå har det gått 9 uker straks, og det er noe bedre så lenge jeg ikke setter meg på huk eller noe sånt noe dumt...
Veien videre nå er jo litt usikker. Jeg har mistet nesten all motivasjon, er møkklei av styrketrening som er gørrkjedelig i utgangspunktet. Jeg hadde gledet meg til å i det minste få gått litt på ski i vinter, men som de fleste på Østlandet sikkert har observert, glimrer snøen med sitt fravær.
Så da får man strikke litt da........!
HÆPPI NJU JER :D
Siri xx
Jeg startet denne siden for å ha et sted å dele min entusiasme for løping og også for å samle erfaringer. Jeg hadde/har planer med løpinga mi, men det siste halve året har ikke svart til forventningene.
I oktober var det vel, at jeg ble satt på sidelinja med hoftebøyer-problemer. Jeg var fast bestemt på å komme raskt tilbake og "gjorde alt riktig". Det ble satt igang tiltak som styrketrening, og etter masse fysioterapi var det dags for å reintrodusere løping tidlig i desember. Det gikk fint, og hadde en strålende treningsperiode i julen.
Planen var å trene rolig, men få opp mengden i desember, januar og februar, for så å fleske til utover med intervaller, bakkedrag langturer terskeløkter og bare Herren veit ikke hva.
Men, planer her i gården er tydeligvis skapt for å gå i vasken, så den 4. januar la jeg ut på den sjebnesvangre turen som endte i århundrets overtråkk.
På flate marka, i rolig joggefart, 300m hjemmefra (på vei hjem) smalt det! Jeg klarte å klore meg hjem, fikk lagt på is i bøtter og spann, og fant frem krykkene. Sov med kompresjon om natten, og forsøkte å dra på jobb dagen etter. Det var bare å glemme, jeg kunne ikke trå på foten og smertene var helt grusomme. Vanligvis løper ikke jeg til legen ved et overtråkk, det går seg som regel til med litt hvile, men denne gangen var jeg bekymret fordi jeg hadde vondt på steder man ikke skal ha vondt. Smertene satt mest i fotbuen, altså innsiden av ankelen og noe opp mot skinneleggen, og jeg fryktet kompresjonsbrudd.
Turen gikk rett i røntgen og dagen etter fikk jeg svar. (Takker forresten til deg som rygget på bilen min og stakk av mens jeg var inne på sykhuset i Drammen) Det kunne ikke påvises noe brudd, og ellers tydet ingenting på at noen leddbånd/ligamenter var av, heller. Bare å ta det med ro altså, og fikk beskjed om å belaste til smertegrensen. Jeg så for meg et par-tre uker uten løping, fin anledning til å trene styrke så lenge!
Men etter syv uker kunne jeg fremdeles ikke løpe, og foten hovnet stadig opp. Skarp smerte ved vektbærende dorsifleksjon i forkant av ankelleddet, og også smerter bak ved akillesfestet når jeg står på tå. Den nedsatte bevegeligheten hemmer meg i det meste som innbærer å bøye leggen mot foten, altså ganske mange bevegelser.
Status nå er å vente på MR. Jeg kan løpe litt uten skarp smerte, men dagen etter er alltid ille. Da verker det, og ankelen blir nokså hoven. Nå har det gått 9 uker straks, og det er noe bedre så lenge jeg ikke setter meg på huk eller noe sånt noe dumt...
Veien videre nå er jo litt usikker. Jeg har mistet nesten all motivasjon, er møkklei av styrketrening som er gørrkjedelig i utgangspunktet. Jeg hadde gledet meg til å i det minste få gått litt på ski i vinter, men som de fleste på Østlandet sikkert har observert, glimrer snøen med sitt fravær.
Så da får man strikke litt da........!
HÆPPI NJU JER :D
Siri xx
Abonner på:
Innlegg (Atom)