Rart med det.
Dette som skulle være en solskinnshistorie om å forelske seg i løping, og ferden mot bedre form, helse og generell lykke har blitt det motsatte.
Det sies at det er i motbakke det går oppover. Det er mulig det. Men det også i motbakker ting bryter sammen, gjør at man må sette på håndbrekket og legge stein bak hjulene, for ikke å rase ned til bunnen.
I går var dagen jeg skulle på Martina Hansens Hospital for utredning med min trasige ankel. Om tre dager er det 6mnd siden jeg røk et ligament i ankelen. Det høres kanskje ut som om jeg ikke var der, men det var jeg. Det som var fraværende var vel utredning.
Etter å ha ventet i nesten en og en halv time (uten å få beskjed om forsinkelser slik at parkeringslappen var i ferd med å løpe ut), ble jeg møtt av en Dr. Iversen som sikkert er en grei fyr på privaten, men som professjonelt sett ikke imponerte. Jeg fikk følelsen av å være hos en barnelege, som pekte på hvor ligamentet mitt engang satt og elegant så bort fra mine opplysninger om hvor jeg opplever problemer.
Han tok anklene mine i fanget (som jeg anser som en lite egnet flate for undersøkelser) og fiklet litt med dem. Hvorpå han konkluderte at han ikke skjønte hva de kunne gjøre, og at jeg kunne forsøke fysioterapi. Så kunne jeg kanskje komme tilbake til høsten. Det hele tok ca 13 minutter.
Det er medregnet tiden han brukte på å skrive en henvisning til terapeut.
Han kunne jo likegjerne sendt meg en kopi av papirene jeg fikk av min egen fastlege for to og en halv mnd siden, for de var helt identiske. Da hadde han også spart meg for de syv ukene jeg ventet på denne timen. Skjønt, da hadde han ikke fått berøre mine solbrune ankler, og jeg hadde ikke fått gleden av å sitte å se på Herr Grønnerud's bekkenrøntgen hvor hans prektige genitalier ropte på oppmerksomhet fra datamonitoren. For de er synlige på røntgenbilder, nemlig.
Det som også irriterer meg, er at jeg har bedrevet fysioterapi. I samråd med terapeuten som ordnet meg timen på MHH, har jeg gjort styrkende øvelser for anklene/propriosepsjon, fordi ingen av oss så poenget med at jeg skulle komme til Eiker Fysikalske for å betale for å gjøre øvelser der som jeg allerede var igang med for lenge siden, hjemme. Dette fortalte jeg legen på MHH, men han hørte kanskje ikke på det øret....
Så da er ringen sluttet som de sier. Hva nå?
For å gjøre opp en personlig status, har jeg fortsatt skarpe smerter ved vektbærende dorsiflesjon foran på ankelen, særlig etter aktivitet. Dette nedsetter bevegeligheten i motbakker særlig, og medfører verking og væskeansamlinger. Diffuse smerter rundt omkring i hele leddet, spesielt på ujevnt underlag. Strålende verking medialt opp fra leddet mot leggen. Vanlig dagligliv er ikke nevneverdig påvirket, men i treningssammenheng er det nokså hemmende og begrenser intensiteten på treningen. Jeg har forsøkt 4 uker fri fra belastning utover vanlig gange, men etter første økt med kun 10 minutters jogg er symptomer tilbake. Styrkeøvelser som planke, push-ups på tærne, utfall i alle retninger, knebøy osv er også problematisk. Hopp og sprett, likeså.
Jeg begynner å bli lei av hele runddansen, og vurderer å kjøre mitt eget løp. Ingen dør av verking i ledd eller ødemer, så kanskje skal man bare drite i hele ankelen og peise på? Alle som løper, vet at man tåler en god del smerte. Det er bare at godfølelsen gjerne uteblir...
1. juli 2015
9. juni 2015
Krabbesommer?
Hei hå!
Siden det nå er vel en måned siden sist, er det vel på sin plass med en oppdatering.
Ikke så mye har skjedd her, men jeg fikk endelig vært hos fysioterapeut med foten i midten av mai, sånn ca. En veldig seriøs type på Nedre Eiker Fysikalske i Mjøndalen, som tok saken på en imponerende måte!
For første gang siden 4. januar var det faktisk noen som fysisk tok på foten, og sjekket den! Krøss i taket! Jeg følte meg jo nesten som en popstjerne, og det er jo ikke hver dag. Han forsto min frustrasjon over å egentlig bare bli overlatt til meg selv av fastlege, og mangelen på veiledning i forhold til hva man kan og ikke kan/bør i forhold til skaden.Han mente det var altfor tidlig for meg å legge løpeskoene på hylla, og at dette nok skulle ordne seg. Man må jo elske en sånn terapeut!
Jeg har jo skjønt såpass at ligamentet neppe gror sammen av seg selv, og ikke kan jeg skade det mer med trening fordi det er helt rasert fra før. Men jeg har jo vært bekymret for resten av ankel-leddet. Vil jeg kunne skade brusk? Overbelaste andre ligamenter? Vil jeg få osteoartritt?
Svaret på alle de spørsmålene er: muligens. Men terapeutene mente likevel at jeg kunne drive med aktivitet inntil smertegrense. Om jeg fikk plager av vise aktiviteter; ikke gjør dem. Om smerter og hevelse fortsatte var det grunn til å se nærmere på det. Vurdere å rekonstruere ligamentet/eventuelt fjerne rester av det gamle, som kan lage irritasjon i leddkapselen.
Det ble sendt henvisning til Martina Hansens Hospital i Sandvika for en evaluering i alle tilfeller. Siden de hadde 8 uker ventetid, har jeg jo tid til å prøve meg litt frem i mellomtiden.
Og det har jeg forsiktig startet med.
For å være dønn ærlig, har ikke treningsiveren vært påtrengende. Tvert i mot, har jeg ikke hatt snurt av lyst. Det er ikke gøy, når man ikke helt vet. Man kan ikke følge en treningsplan. Ikke kan man melde seg på løp, ikke kan man engang løpe seg en tur i skogen. Jeg kan foreløpig småjogge på tredemølle. Flatt underlag går fint, selv om det murrer litt etterpå. Men jeg er glad for å registrere at det faktisk går bedre og bedre. Ikke med kondisen, da! Den er bånn i bøtta :) Så alt nå er -prøve seg fram.
Jeg er dessuten litt trassen når det kommer til dette med alternativ trening. Det har blitt foreslått sykling og svømming, og gåturer. Men når jeg ikke får løpe, gidder jeg liksom ingenting. Jeg var jo flink i fjor, da jeg plagdes med hoftebøyere. Men da så jeg liksom enden på det, og jobbet mot det...
Det er nok av andre ting å drive med nå som sommeren er i gang (såvidt). Hadde jeg hatt noe vett, hadde jeg svettet i vei i styrkerommet, syklet til og fra jobb. Men jeg har liksom mistet futten.
Jeg skal forsøke å finne den, alt er liksom litt bedre med futt,
Siden det nå er vel en måned siden sist, er det vel på sin plass med en oppdatering.
Ikke så mye har skjedd her, men jeg fikk endelig vært hos fysioterapeut med foten i midten av mai, sånn ca. En veldig seriøs type på Nedre Eiker Fysikalske i Mjøndalen, som tok saken på en imponerende måte!
For første gang siden 4. januar var det faktisk noen som fysisk tok på foten, og sjekket den! Krøss i taket! Jeg følte meg jo nesten som en popstjerne, og det er jo ikke hver dag. Han forsto min frustrasjon over å egentlig bare bli overlatt til meg selv av fastlege, og mangelen på veiledning i forhold til hva man kan og ikke kan/bør i forhold til skaden.Han mente det var altfor tidlig for meg å legge løpeskoene på hylla, og at dette nok skulle ordne seg. Man må jo elske en sånn terapeut!
Jeg har jo skjønt såpass at ligamentet neppe gror sammen av seg selv, og ikke kan jeg skade det mer med trening fordi det er helt rasert fra før. Men jeg har jo vært bekymret for resten av ankel-leddet. Vil jeg kunne skade brusk? Overbelaste andre ligamenter? Vil jeg få osteoartritt?
Svaret på alle de spørsmålene er: muligens. Men terapeutene mente likevel at jeg kunne drive med aktivitet inntil smertegrense. Om jeg fikk plager av vise aktiviteter; ikke gjør dem. Om smerter og hevelse fortsatte var det grunn til å se nærmere på det. Vurdere å rekonstruere ligamentet/eventuelt fjerne rester av det gamle, som kan lage irritasjon i leddkapselen.
Det ble sendt henvisning til Martina Hansens Hospital i Sandvika for en evaluering i alle tilfeller. Siden de hadde 8 uker ventetid, har jeg jo tid til å prøve meg litt frem i mellomtiden.
Og det har jeg forsiktig startet med.
For å være dønn ærlig, har ikke treningsiveren vært påtrengende. Tvert i mot, har jeg ikke hatt snurt av lyst. Det er ikke gøy, når man ikke helt vet. Man kan ikke følge en treningsplan. Ikke kan man melde seg på løp, ikke kan man engang løpe seg en tur i skogen. Jeg kan foreløpig småjogge på tredemølle. Flatt underlag går fint, selv om det murrer litt etterpå. Men jeg er glad for å registrere at det faktisk går bedre og bedre. Ikke med kondisen, da! Den er bånn i bøtta :) Så alt nå er -prøve seg fram.
Jeg er dessuten litt trassen når det kommer til dette med alternativ trening. Det har blitt foreslått sykling og svømming, og gåturer. Men når jeg ikke får løpe, gidder jeg liksom ingenting. Jeg var jo flink i fjor, da jeg plagdes med hoftebøyere. Men da så jeg liksom enden på det, og jobbet mot det...
Det er nok av andre ting å drive med nå som sommeren er i gang (såvidt). Hadde jeg hatt noe vett, hadde jeg svettet i vei i styrkerommet, syklet til og fra jobb. Men jeg har liksom mistet futten.
Jeg skal forsøke å finne den, alt er liksom litt bedre med futt,
5. mai 2015
2015 - Fremdeles ikke mitt år.
Tja, hva skal man si?
Sist jeg skrev noe som helst her, var jeg ca 9 uker ut i "rekonvalens" etter et kraftig overtråkk den 4. januar i år. Nå har det bikket 4 mnd.
Etter å ha ventet i nesten 2mnd, fikk jeg endelig vært på MR-undersøkelse og det ga jo klart svar. Fikk beskjed for en uke siden at mitt fremre talofibulære ligament har en total ruptur. Så det er altså revet helt over.
Jeg skjønte vel egentlig ganske tidlig at dette var "noe mer" enn et vanlig overtråkk, men når legen ikke er bekymret er ikke jeg det heller. Jeg trente ganske jevnt frem til påsken, med styrke de første ukene og så litt jogging etterhvert som jeg ble bedre. Til slutt ble jeg lei av å luske meg rundt, og kun være i stand til halvveistrening, så nå innrømmer jeg å ikke ha hatt på treningstøy siden 7.april.
Jeg syns det er så frustrerende å ikke få gjort noe av det jeg hadde tenkt. Ganske lei av at trening stort sett skal bestå av øvelser for ditt og datt. Jo mere tid som går, jo flere øvelser får jeg på lista. Styrkende fot-øvelser mot plantar fascitt. Et helt arsenal av øvelser for hoftebøyere og alt rundt. Øvelser for aktivering av setemusklatur. Øvelser mot låsninger i brystrygg. Øvelser for kjernemusklatur. Og nå får jeg enda flere. For gjett hva? Behandling for avrevne ligamenter er (hold deg fast); -styrkende øvelser.
Nå må jeg vente i opptil 3 uker på time hos fysioterapeut, og da er det på med øvelser for propriosepsjon, balanse og styrke i ankelleddet. Jeg tror jeg blir dårlig. Det som er mest irriterende å tenke på, er at hadde det blitt satt igang rehabilitering med en gang, hadde jeg kanskje løpt rundt i skogen allerede. 4mnd er lang tid.
Jeg vet ikke når jeg får løpt. Slik det ser ut nå, er det noe vits i å i det hele tatt begynne igjen?
Jo, jeg elsker å løpe, jeg får bare så sjeldent gjort det. Ikke får man særlig klare svar heller. Jeg forstår at hvert tilfelle er individuelt, men er det noe mulighet for å delta i løp denne sesongen? Tja, det er det ingen som kan svare på.
Om noen har en solskinnshistore om avrevne ankelligamenter å komme med, er det masse plass i kommentarfeltet! Jeg tar meg en bolle imens.
Sist jeg skrev noe som helst her, var jeg ca 9 uker ut i "rekonvalens" etter et kraftig overtråkk den 4. januar i år. Nå har det bikket 4 mnd.
Etter å ha ventet i nesten 2mnd, fikk jeg endelig vært på MR-undersøkelse og det ga jo klart svar. Fikk beskjed for en uke siden at mitt fremre talofibulære ligament har en total ruptur. Så det er altså revet helt over.
 |
| Kilde |
Jeg skjønte vel egentlig ganske tidlig at dette var "noe mer" enn et vanlig overtråkk, men når legen ikke er bekymret er ikke jeg det heller. Jeg trente ganske jevnt frem til påsken, med styrke de første ukene og så litt jogging etterhvert som jeg ble bedre. Til slutt ble jeg lei av å luske meg rundt, og kun være i stand til halvveistrening, så nå innrømmer jeg å ikke ha hatt på treningstøy siden 7.april.
Jeg syns det er så frustrerende å ikke få gjort noe av det jeg hadde tenkt. Ganske lei av at trening stort sett skal bestå av øvelser for ditt og datt. Jo mere tid som går, jo flere øvelser får jeg på lista. Styrkende fot-øvelser mot plantar fascitt. Et helt arsenal av øvelser for hoftebøyere og alt rundt. Øvelser for aktivering av setemusklatur. Øvelser mot låsninger i brystrygg. Øvelser for kjernemusklatur. Og nå får jeg enda flere. For gjett hva? Behandling for avrevne ligamenter er (hold deg fast); -styrkende øvelser.
Nå må jeg vente i opptil 3 uker på time hos fysioterapeut, og da er det på med øvelser for propriosepsjon, balanse og styrke i ankelleddet. Jeg tror jeg blir dårlig. Det som er mest irriterende å tenke på, er at hadde det blitt satt igang rehabilitering med en gang, hadde jeg kanskje løpt rundt i skogen allerede. 4mnd er lang tid.
Jeg vet ikke når jeg får løpt. Slik det ser ut nå, er det noe vits i å i det hele tatt begynne igjen?
Jo, jeg elsker å løpe, jeg får bare så sjeldent gjort det. Ikke får man særlig klare svar heller. Jeg forstår at hvert tilfelle er individuelt, men er det noe mulighet for å delta i løp denne sesongen? Tja, det er det ingen som kan svare på.
Om noen har en solskinnshistore om avrevne ankelligamenter å komme med, er det masse plass i kommentarfeltet! Jeg tar meg en bolle imens.
5. mars 2015
2015, ikke mitt år. Eller?
Ja, så var vi her igjen da:)
Jeg startet denne siden for å ha et sted å dele min entusiasme for løping og også for å samle erfaringer. Jeg hadde/har planer med løpinga mi, men det siste halve året har ikke svart til forventningene.
I oktober var det vel, at jeg ble satt på sidelinja med hoftebøyer-problemer. Jeg var fast bestemt på å komme raskt tilbake og "gjorde alt riktig". Det ble satt igang tiltak som styrketrening, og etter masse fysioterapi var det dags for å reintrodusere løping tidlig i desember. Det gikk fint, og hadde en strålende treningsperiode i julen.
Planen var å trene rolig, men få opp mengden i desember, januar og februar, for så å fleske til utover med intervaller, bakkedrag langturer terskeløkter og bare Herren veit ikke hva.
Men, planer her i gården er tydeligvis skapt for å gå i vasken, så den 4. januar la jeg ut på den sjebnesvangre turen som endte i århundrets overtråkk.
På flate marka, i rolig joggefart, 300m hjemmefra (på vei hjem) smalt det! Jeg klarte å klore meg hjem, fikk lagt på is i bøtter og spann, og fant frem krykkene. Sov med kompresjon om natten, og forsøkte å dra på jobb dagen etter. Det var bare å glemme, jeg kunne ikke trå på foten og smertene var helt grusomme. Vanligvis løper ikke jeg til legen ved et overtråkk, det går seg som regel til med litt hvile, men denne gangen var jeg bekymret fordi jeg hadde vondt på steder man ikke skal ha vondt. Smertene satt mest i fotbuen, altså innsiden av ankelen og noe opp mot skinneleggen, og jeg fryktet kompresjonsbrudd.
Turen gikk rett i røntgen og dagen etter fikk jeg svar. (Takker forresten til deg som rygget på bilen min og stakk av mens jeg var inne på sykhuset i Drammen) Det kunne ikke påvises noe brudd, og ellers tydet ingenting på at noen leddbånd/ligamenter var av, heller. Bare å ta det med ro altså, og fikk beskjed om å belaste til smertegrensen. Jeg så for meg et par-tre uker uten løping, fin anledning til å trene styrke så lenge!
Men etter syv uker kunne jeg fremdeles ikke løpe, og foten hovnet stadig opp. Skarp smerte ved vektbærende dorsifleksjon i forkant av ankelleddet, og også smerter bak ved akillesfestet når jeg står på tå. Den nedsatte bevegeligheten hemmer meg i det meste som innbærer å bøye leggen mot foten, altså ganske mange bevegelser.
Status nå er å vente på MR. Jeg kan løpe litt uten skarp smerte, men dagen etter er alltid ille. Da verker det, og ankelen blir nokså hoven. Nå har det gått 9 uker straks, og det er noe bedre så lenge jeg ikke setter meg på huk eller noe sånt noe dumt...
Veien videre nå er jo litt usikker. Jeg har mistet nesten all motivasjon, er møkklei av styrketrening som er gørrkjedelig i utgangspunktet. Jeg hadde gledet meg til å i det minste få gått litt på ski i vinter, men som de fleste på Østlandet sikkert har observert, glimrer snøen med sitt fravær.
Så da får man strikke litt da........!
HÆPPI NJU JER :D
Siri xx
Jeg startet denne siden for å ha et sted å dele min entusiasme for løping og også for å samle erfaringer. Jeg hadde/har planer med løpinga mi, men det siste halve året har ikke svart til forventningene.
I oktober var det vel, at jeg ble satt på sidelinja med hoftebøyer-problemer. Jeg var fast bestemt på å komme raskt tilbake og "gjorde alt riktig". Det ble satt igang tiltak som styrketrening, og etter masse fysioterapi var det dags for å reintrodusere løping tidlig i desember. Det gikk fint, og hadde en strålende treningsperiode i julen.
Planen var å trene rolig, men få opp mengden i desember, januar og februar, for så å fleske til utover med intervaller, bakkedrag langturer terskeløkter og bare Herren veit ikke hva.
Men, planer her i gården er tydeligvis skapt for å gå i vasken, så den 4. januar la jeg ut på den sjebnesvangre turen som endte i århundrets overtråkk.
På flate marka, i rolig joggefart, 300m hjemmefra (på vei hjem) smalt det! Jeg klarte å klore meg hjem, fikk lagt på is i bøtter og spann, og fant frem krykkene. Sov med kompresjon om natten, og forsøkte å dra på jobb dagen etter. Det var bare å glemme, jeg kunne ikke trå på foten og smertene var helt grusomme. Vanligvis løper ikke jeg til legen ved et overtråkk, det går seg som regel til med litt hvile, men denne gangen var jeg bekymret fordi jeg hadde vondt på steder man ikke skal ha vondt. Smertene satt mest i fotbuen, altså innsiden av ankelen og noe opp mot skinneleggen, og jeg fryktet kompresjonsbrudd.
Turen gikk rett i røntgen og dagen etter fikk jeg svar. (Takker forresten til deg som rygget på bilen min og stakk av mens jeg var inne på sykhuset i Drammen) Det kunne ikke påvises noe brudd, og ellers tydet ingenting på at noen leddbånd/ligamenter var av, heller. Bare å ta det med ro altså, og fikk beskjed om å belaste til smertegrensen. Jeg så for meg et par-tre uker uten løping, fin anledning til å trene styrke så lenge!
Men etter syv uker kunne jeg fremdeles ikke løpe, og foten hovnet stadig opp. Skarp smerte ved vektbærende dorsifleksjon i forkant av ankelleddet, og også smerter bak ved akillesfestet når jeg står på tå. Den nedsatte bevegeligheten hemmer meg i det meste som innbærer å bøye leggen mot foten, altså ganske mange bevegelser.
Status nå er å vente på MR. Jeg kan løpe litt uten skarp smerte, men dagen etter er alltid ille. Da verker det, og ankelen blir nokså hoven. Nå har det gått 9 uker straks, og det er noe bedre så lenge jeg ikke setter meg på huk eller noe sånt noe dumt...
Veien videre nå er jo litt usikker. Jeg har mistet nesten all motivasjon, er møkklei av styrketrening som er gørrkjedelig i utgangspunktet. Jeg hadde gledet meg til å i det minste få gått litt på ski i vinter, men som de fleste på Østlandet sikkert har observert, glimrer snøen med sitt fravær.
Så da får man strikke litt da........!
HÆPPI NJU JER :D
Siri xx
21. november 2014
Det fins lys i tunnelen!
Hva er det egentlig med tiden før jul, som får dagene og ukene til å gå så vanvittig fort?
Det virker nesten som om julen er den reneste vortex, som drar tid og rom mot seg i en evig og stadig raskere spiral til vi alle blir oppslukt og fortært, når det hele kulminerer den 24.desember. Og blir spyttet ut igjen på den "andre siden" når alt er over. Blakke som fjordinger, og helt utladet. Men da med friskt mot, fordi det hele Gudskjelov er over for denne gang. Å jaggu har man entusiasme nok til en røss med Nyttårs-forsetter også :)
Misforstå meg rett, julen er fin den, men det er bare så forbaska vanskelig å rekke alt innen "fristen" (Hei Julenissen; jeg ønsker meg mer tid i år...).
Jeg ble minnet sterkt på det da jeg nettopp oppdaget at det er over en mnd siden jeg sist oppdaterte noe som helst her inne i bloggeland. Jisses, så fort tiden har gått! Men jeg har jo hatt viktige ting å ta tak i!
Den 3. oktober måtte jeg bite i grasset, og gi meg med løping for en stund. Hoftebøyerne mine hadde fått grundig nok, og rehab var eneste fornuftige løsning. Jeg startet med svømming, og har fortsatt med det (svømming ruler!) to ganger i uka. Styrketrening har også blitt en fast post på programmet (ikke like høyt elsket, men dog). Jeg gikk til to ukentlige behandlinger hos fysioterapeut i 3 uker, så èn gang pr uke i 2 uker. Nå er jeg litt på egenhånd, og er innom for sjekk ca hver 3.uke.
Etter de første 3 ukene med absolutt INGEN løping, fikk jeg forsiktig prøve meg på litt jogging. Tre ganger i uken var jeg ute (eller på mølle) hvor rask gange ble ispedd små intervaller med jogg. Alle andre dager har bestått av alternativ trening.
Tilbake-til-løping-programmet har sett omtrent slik ut:
Det virker veldig puslete, men det har funket veldig godt. Kombinert med hard jobbing i bassenget, og daglige styrkeøvelser for hofte og sete, samt noen Tarzan-økter på styrkerommet på jobben, har treningen vært en perfekt balanse av alt som skal gjøre meg bedre.
På løpeøktene har det ikke vært begrensninger på fart, men terrenget har vært flatt, og tidsintervallene har blitt overholdt selv om det fristet å løpetil krampa tok meg lengre. Jeg kjenner at styrkeøvelsene har hjulpet meg, jeg er mye mer stabil "på midten" og økt effektivitet i steget gir høyere fart helt uten å gjøre noe ekstra!
Jeg har fått et par positive overraskelser fra Polar, som sier høyere fart på lavere puls og det kan jeg like med tanke på neste års løpeambisjoner.
Jeg er spent på hva den videre opptrappingen vil bringe. Planen er iallefall å øke gradvis varigheten på joggestrekkene, og deretter begynne å introdusere litt bakker om smertene holder seg borte. Det er jo alltid en sjangs for tilbakefall.
Men snille jenter får vel ikke sånt til jul? Får de vel...!?
Det virker nesten som om julen er den reneste vortex, som drar tid og rom mot seg i en evig og stadig raskere spiral til vi alle blir oppslukt og fortært, når det hele kulminerer den 24.desember. Og blir spyttet ut igjen på den "andre siden" når alt er over. Blakke som fjordinger, og helt utladet. Men da med friskt mot, fordi det hele Gudskjelov er over for denne gang. Å jaggu har man entusiasme nok til en røss med Nyttårs-forsetter også :)
Misforstå meg rett, julen er fin den, men det er bare så forbaska vanskelig å rekke alt innen "fristen" (Hei Julenissen; jeg ønsker meg mer tid i år...).
Jeg ble minnet sterkt på det da jeg nettopp oppdaget at det er over en mnd siden jeg sist oppdaterte noe som helst her inne i bloggeland. Jisses, så fort tiden har gått! Men jeg har jo hatt viktige ting å ta tak i!
Den 3. oktober måtte jeg bite i grasset, og gi meg med løping for en stund. Hoftebøyerne mine hadde fått grundig nok, og rehab var eneste fornuftige løsning. Jeg startet med svømming, og har fortsatt med det (svømming ruler!) to ganger i uka. Styrketrening har også blitt en fast post på programmet (ikke like høyt elsket, men dog). Jeg gikk til to ukentlige behandlinger hos fysioterapeut i 3 uker, så èn gang pr uke i 2 uker. Nå er jeg litt på egenhånd, og er innom for sjekk ca hver 3.uke.
Etter de første 3 ukene med absolutt INGEN løping, fikk jeg forsiktig prøve meg på litt jogging. Tre ganger i uken var jeg ute (eller på mølle) hvor rask gange ble ispedd små intervaller med jogg. Alle andre dager har bestått av alternativ trening.
Tilbake-til-løping-programmet har sett omtrent slik ut:
- Uke 1 : 5 x 1min jogg
- Uke2 : 5 x 2min jogg
- Uke 3 : 5 x 3min jogg/løp
- Uke 4 : 2 x 7.30 min jogg/løp
Det virker veldig puslete, men det har funket veldig godt. Kombinert med hard jobbing i bassenget, og daglige styrkeøvelser for hofte og sete, samt noen Tarzan-økter på styrkerommet på jobben, har treningen vært en perfekt balanse av alt som skal gjøre meg bedre.
På løpeøktene har det ikke vært begrensninger på fart, men terrenget har vært flatt, og tidsintervallene har blitt overholdt selv om det fristet å løpe
Jeg har fått et par positive overraskelser fra Polar, som sier høyere fart på lavere puls og det kan jeg like med tanke på neste års løpeambisjoner.
Jeg er spent på hva den videre opptrappingen vil bringe. Planen er iallefall å øke gradvis varigheten på joggestrekkene, og deretter begynne å introdusere litt bakker om smertene holder seg borte. Det er jo alltid en sjangs for tilbakefall.
Men snille jenter får vel ikke sånt til jul? Får de vel...!?
13. oktober 2014
Siri gjør nye/gamle triks!
I min iver etter å bedrive alternativer til løping, rotet jeg meg i kveld ned i den lokale svømmehallen!
Jeg kan ikke huske sist jeg var i et basseng, men over 20 år må det iallefall være. Jeg var faktisk litt usikker på om jeg i det hele tatt kunne svømme fremdeles...
Men, det er muligens som sykling, det er der inne i skrotten et sted, og bare venter på å få utfolde seg! Det var faktisk kjempefint å komme seg i vannet, og jeg oppdaget veldig fort at svømming er bra trening. Jeg kunne ikke huske at det var såpass tungt, og i den 25m lange dammen greide jeg bare tre lengder i slengen før jeg måtte stoppe etter luft. Så jeg kjøpte meg like godt klippekort på vei ut, for dette kan jeg ha god nytte av!
Jeg lærte også to ting:
Min (særs lite brukte) badedrakt anno -95 hadde et "interessant snitt" i forhold til hva jeg husket. Hadde jeg prøvd den på før jeg dro, hadde jeg nok ikke dratt. Så høy skjæring har man vel neppe sett siden Jane Fonda's aerobickostymer fra samme tiår (og NEI, drakte mi har IKKE en tråd i rumpa!). Beina mine så plutselig 2m lange ut da, så vet ikke hvor bra/dårlig det egentlig var. Tror jeg skal shoppe etter noe litt mer "tekkelig" likevel...
Spøk til side; om du har en lokal svømmehall du ikke har besøkt på lenge, gi den en sjangs. Jeg betalte bare 56 kr, og da kunne jeg bade, svømme og ta badstue av hjertens lyst fra kl 19-22. Det er jaggu meg billig! Ikke mange andre fritidsaktiviteter kan konkurrere med den prisen. Det funket akkurat som det gjorde da jeg var ung, skapnøkkel på en strikk og alt :) ...ah, nostalgi...
Nå har jeg klippekort, og gleder meg allerede til neste gang. Svømmehallen vår har tilbud til badeglade alle dager, helger også, og det er jo fabelaktig. Min dag blir mandager da. Da er det kun for voksne og antakelig best forhold for trening. Jeg syns det er viktig å støtte opp om lokale tilbud om man setter pris på dem, det er mange svømmehaller som står tomme rundt omkring i landet og det er trist. Ved å bli flinkere til å bruke slike tilbud, er man med på å sikre at barna kan få ha et sted å lære og svømme, samt at eldre og uføre har et godt tilbud til skånsom trening og fysisk aktivitet. Også de klønete, skadde løperne,da.
Hurra for kommunale tilbud!
(nå er jeg bare spent på hvor støl jeg kommer til å bli i arma...heh.)
Jeg kan ikke huske sist jeg var i et basseng, men over 20 år må det iallefall være. Jeg var faktisk litt usikker på om jeg i det hele tatt kunne svømme fremdeles...
Men, det er muligens som sykling, det er der inne i skrotten et sted, og bare venter på å få utfolde seg! Det var faktisk kjempefint å komme seg i vannet, og jeg oppdaget veldig fort at svømming er bra trening. Jeg kunne ikke huske at det var såpass tungt, og i den 25m lange dammen greide jeg bare tre lengder i slengen før jeg måtte stoppe etter luft. Så jeg kjøpte meg like godt klippekort på vei ut, for dette kan jeg ha god nytte av!
 |
| Ikke fullt så folksomt, heldigvis. Bading er mer poppis i Kina. (kilde) |
Jeg lærte også to ting:
- Svømmebriller er ikke bare til for at folk skal se raske ut.
- Bade-moten i 1995 er ikke den samme som i 2014.
Min (særs lite brukte) badedrakt anno -95 hadde et "interessant snitt" i forhold til hva jeg husket. Hadde jeg prøvd den på før jeg dro, hadde jeg nok ikke dratt. Så høy skjæring har man vel neppe sett siden Jane Fonda's aerobickostymer fra samme tiår (og NEI, drakte mi har IKKE en tråd i rumpa!). Beina mine så plutselig 2m lange ut da, så vet ikke hvor bra/dårlig det egentlig var. Tror jeg skal shoppe etter noe litt mer "tekkelig" likevel...
Spøk til side; om du har en lokal svømmehall du ikke har besøkt på lenge, gi den en sjangs. Jeg betalte bare 56 kr, og da kunne jeg bade, svømme og ta badstue av hjertens lyst fra kl 19-22. Det er jaggu meg billig! Ikke mange andre fritidsaktiviteter kan konkurrere med den prisen. Det funket akkurat som det gjorde da jeg var ung, skapnøkkel på en strikk og alt :) ...ah, nostalgi...
Nå har jeg klippekort, og gleder meg allerede til neste gang. Svømmehallen vår har tilbud til badeglade alle dager, helger også, og det er jo fabelaktig. Min dag blir mandager da. Da er det kun for voksne og antakelig best forhold for trening. Jeg syns det er viktig å støtte opp om lokale tilbud om man setter pris på dem, det er mange svømmehaller som står tomme rundt omkring i landet og det er trist. Ved å bli flinkere til å bruke slike tilbud, er man med på å sikre at barna kan få ha et sted å lære og svømme, samt at eldre og uføre har et godt tilbud til skånsom trening og fysisk aktivitet. Også de klønete, skadde løperne,da.
Hurra for kommunale tilbud!
(nå er jeg bare spent på hvor støl jeg kommer til å bli i arma...heh.)
12. oktober 2014
Nøklevann rundt 5K - tanker fra baktroppen.
Lørdag 11. oktober gikk Nøklevann Rundt av stabelen for 33 gang.
Jeg var påmeldt den korte varianten på 5km, men siden jeg har løpeforbud om dagen, ble jeg i utgangspunktet bare med som selskap for en løpende kollega som skulle gi seg i kast med den fulle distansen på 9,6 km rundt vannet.
Været var perfekt, og arenaen var full av smilende og spente deltakere. Jeg var i godlune, og syns at å stå å glane i de ca 45 minuttene det ville ta for min venn å komme seg rundt løypa, ikke var så fristende. Jeg henta derfor ut mitt startnummer og besluttet å gå distansen. Så vidt jeg vet, er det ingen krav til å løpe, og dessuten hadde jeg jo betalt for å delta.
Det var litt snodig å stå ved start og vite at jeg skulle stå bakerst og bli løpt fra. At alle som sto langs løypa for å heie, ville få god tid til å betrakte denne "skilpadden" med nummer på brystet, som skulle snegle seg gjennom rundløypa to ganger. Etter noen hundre meter var vi fire damer som dannet baktroppen i litt spredt formasjon. De tre andre var jenter som stilte til start for å sprenge sine grenser, fullføre. Gjøre noe de aldri hadde gjort før, og som de kanskje tvilte på at de skulle klare. Disse var større jenter, og jobbet på i en god jogge-gå rytme. Jeg syns det er kjempeflott når folk utfordrer seg selv, uansett nivå. Bare det å beslutte å gjøre endringer for seg selv, og sette det ut i livet, er beundringsverdig!
Jeg er rask til å gå, selv med skade, og la to av jentene bak meg etter den første kilometeren, men den tredje jogget lange strekker og jeg hadde litt trøbbel med å hente henne inn. Jeg hentet henne nesten inn da hun hadde gåpauser, men hun jogget fra meg hver gang jeg var i ryggen hennes. Etter en tid med dette kom jeg opp på siden hennes, og vi kom i snakk. Hun trodde jeg var funksjonær som skulle ha alle rundt, og hun virket litt skamfull for at hun ikke greide å bevege seg noe fortere. Jeg forklarte at jeg bare var en vanlig deltaker med løpeforbud og at hun bare kunne ta det i sitt eget tempo. Hun virket lettet.
Den episoden fikk meg til å tenke litt. Hvorfor skal noen skamme seg, for at de ikke er "like rå" som de som tok oss igjen med en runde? Hun jobbet minst like hardt som de gjorde. Hun fortjente også å bli heiet på, og oppmuntret. Men likevel, var folk helt stille da vi passerte. De kikket bare uimponert på oss, men heiet voldsomt litt etter da det kom løpere på sin andre runde med etpar kilometer igjen til mål. Da teten nærmet seg oss bakfra, kom det en syklende funksjonær som ba oss om å tre ut av løypa for "nå kom det masse løpsdeltakere hvert øyeblikk!" Jeg opplyste tørt at, jo det er vi klare over men vi er faktisk også deltakere! Jeg er kanskje nærtakende, men alt dette både skuffet og irriterte meg.
Da jeg startet min andre runde, seg jeg litt ifra min ukjente venninne. I ensom majestet gikk jeg gjennom løypa for andre gang. Denne gang var det ingen tilskuere igjen uti der, bare folk ute på spasertur i det fine været. Løypetrassèen var merket på bakken med hvitt, men pilene var slitt bort av alle som hadde løpt der, så på et sted måtte jeg bare gjette på at jeg gikk riktig. Jeg tenkte på hun som kom bak meg og håpet hun også gjettet riktig og kom på rett vei. Kanskje en annen form for mer permanent merking/skilting hadde vært bedre?
Jeg nærmet meg etterhvert arenaen, og det stod endel folk langs den siste strekka, som også var målgang for 10'ern. Den første startpuljen var på vei inn samtidig med meg, og jeg passet på å ikke hindre disse, ved å gå i yttersving. Flere steder hørte jeg slengbemerkninger publikum i mellom ("oi, den der må ha gått på en smell!", "såpass ja, hun starta i 5'ern!!"). Er folk virkelig så kjipe??? Jeg kunne nesten ikke tro det, og det var nesten flaut å gå mot mål. Da jeg kryssa målstreken stod det to funksjonærer der med armene fulle av deltaker-medaljer. De så på meg, men jeg fikk ingen medalje.
Jeg tenkte at kanskje det var ulik medalje for de to distansene, og gikk bare vekk fra målområdet. Noen minutter senere fikk jeg øye på min "venninne" som hadde funnet krefter og jogget inn de siste 300 meterne til mål, i fin stil. Hun fikk heldigvis medalje rundt halsen, og vel fortjent!
Hadde jeg løpt løpet, hadde totalopplevelsen vært en helt annen, garantert. Folk hadde helt sikkert heiet, jeg hadde fulgt flokken og funnet veien uten å lure på om jeg havnet riktig. Jeg hadde aldri trodd at det var så kjipt å danne baktroppen i et mosjonsløp. Folk er så uendelig forskjellige. De som går, har som regel gode grunner til det. Om de opplever å bli totalt oversett når de faktisk gjør en genuin innsats, er det ikke rart om de ikke fristes til å gjøre det igjen. Jeg syns det skal gjøres stas på alle. Jeg er ikke skuffet og sår på mine egne vegne, jeg vil snart kunne løpe igjen og jakte nye perser og ha det moro, men jeg er skuffet for de av oss som er i startgropa. De som meldte seg på sitt første løp, og som hadde høy terskel for å gjøre det. De som ikke greide å løpe hele veien, men som fullførte som alle andre likevel.
Og til alle de som står langs løypa og heier på sine håpefulle; når dere først står der, kan dere like gjerne heie på alle de med nummer på magen! De som kommer til slutt, setter like mye pris på det som de som kom først.
Når alt dette er sagt, syns jeg arrangementet forøvrig var bra! Det var fin bevertning, med grill og vaffel, saft og vann lett tilgjengelig. Garderober og toaletter likeså. Fine premier trukket på startnummer, barneløp for de minste og SOL!! Ditt resultat tikket dessuten inn på melding rett etter målgang, noe som var kjekt. Da slipper man trengselen rundt resultattavla :)
Min kollega kom i mål på fine 45.40 på full distanse, noe som er et bra resultat i den nokså kuperte løypa. Vi er jo nybegynnere tross alt :) Grattis til Hans!
(Hvis noen lurer, gikk jeg 5K på 40.04. Hurra.)
Jeg var påmeldt den korte varianten på 5km, men siden jeg har løpeforbud om dagen, ble jeg i utgangspunktet bare med som selskap for en løpende kollega som skulle gi seg i kast med den fulle distansen på 9,6 km rundt vannet.
Været var perfekt, og arenaen var full av smilende og spente deltakere. Jeg var i godlune, og syns at å stå å glane i de ca 45 minuttene det ville ta for min venn å komme seg rundt løypa, ikke var så fristende. Jeg henta derfor ut mitt startnummer og besluttet å gå distansen. Så vidt jeg vet, er det ingen krav til å løpe, og dessuten hadde jeg jo betalt for å delta.
Det var litt snodig å stå ved start og vite at jeg skulle stå bakerst og bli løpt fra. At alle som sto langs løypa for å heie, ville få god tid til å betrakte denne "skilpadden" med nummer på brystet, som skulle snegle seg gjennom rundløypa to ganger. Etter noen hundre meter var vi fire damer som dannet baktroppen i litt spredt formasjon. De tre andre var jenter som stilte til start for å sprenge sine grenser, fullføre. Gjøre noe de aldri hadde gjort før, og som de kanskje tvilte på at de skulle klare. Disse var større jenter, og jobbet på i en god jogge-gå rytme. Jeg syns det er kjempeflott når folk utfordrer seg selv, uansett nivå. Bare det å beslutte å gjøre endringer for seg selv, og sette det ut i livet, er beundringsverdig!
Jeg er rask til å gå, selv med skade, og la to av jentene bak meg etter den første kilometeren, men den tredje jogget lange strekker og jeg hadde litt trøbbel med å hente henne inn. Jeg hentet henne nesten inn da hun hadde gåpauser, men hun jogget fra meg hver gang jeg var i ryggen hennes. Etter en tid med dette kom jeg opp på siden hennes, og vi kom i snakk. Hun trodde jeg var funksjonær som skulle ha alle rundt, og hun virket litt skamfull for at hun ikke greide å bevege seg noe fortere. Jeg forklarte at jeg bare var en vanlig deltaker med løpeforbud og at hun bare kunne ta det i sitt eget tempo. Hun virket lettet.
Den episoden fikk meg til å tenke litt. Hvorfor skal noen skamme seg, for at de ikke er "like rå" som de som tok oss igjen med en runde? Hun jobbet minst like hardt som de gjorde. Hun fortjente også å bli heiet på, og oppmuntret. Men likevel, var folk helt stille da vi passerte. De kikket bare uimponert på oss, men heiet voldsomt litt etter da det kom løpere på sin andre runde med etpar kilometer igjen til mål. Da teten nærmet seg oss bakfra, kom det en syklende funksjonær som ba oss om å tre ut av løypa for "nå kom det masse løpsdeltakere hvert øyeblikk!" Jeg opplyste tørt at, jo det er vi klare over men vi er faktisk også deltakere! Jeg er kanskje nærtakende, men alt dette både skuffet og irriterte meg.
Da jeg startet min andre runde, seg jeg litt ifra min ukjente venninne. I ensom majestet gikk jeg gjennom løypa for andre gang. Denne gang var det ingen tilskuere igjen uti der, bare folk ute på spasertur i det fine været. Løypetrassèen var merket på bakken med hvitt, men pilene var slitt bort av alle som hadde løpt der, så på et sted måtte jeg bare gjette på at jeg gikk riktig. Jeg tenkte på hun som kom bak meg og håpet hun også gjettet riktig og kom på rett vei. Kanskje en annen form for mer permanent merking/skilting hadde vært bedre?
Jeg nærmet meg etterhvert arenaen, og det stod endel folk langs den siste strekka, som også var målgang for 10'ern. Den første startpuljen var på vei inn samtidig med meg, og jeg passet på å ikke hindre disse, ved å gå i yttersving. Flere steder hørte jeg slengbemerkninger publikum i mellom ("oi, den der må ha gått på en smell!", "såpass ja, hun starta i 5'ern!!"). Er folk virkelig så kjipe??? Jeg kunne nesten ikke tro det, og det var nesten flaut å gå mot mål. Da jeg kryssa målstreken stod det to funksjonærer der med armene fulle av deltaker-medaljer. De så på meg, men jeg fikk ingen medalje.
Jeg tenkte at kanskje det var ulik medalje for de to distansene, og gikk bare vekk fra målområdet. Noen minutter senere fikk jeg øye på min "venninne" som hadde funnet krefter og jogget inn de siste 300 meterne til mål, i fin stil. Hun fikk heldigvis medalje rundt halsen, og vel fortjent!
Hadde jeg løpt løpet, hadde totalopplevelsen vært en helt annen, garantert. Folk hadde helt sikkert heiet, jeg hadde fulgt flokken og funnet veien uten å lure på om jeg havnet riktig. Jeg hadde aldri trodd at det var så kjipt å danne baktroppen i et mosjonsløp. Folk er så uendelig forskjellige. De som går, har som regel gode grunner til det. Om de opplever å bli totalt oversett når de faktisk gjør en genuin innsats, er det ikke rart om de ikke fristes til å gjøre det igjen. Jeg syns det skal gjøres stas på alle. Jeg er ikke skuffet og sår på mine egne vegne, jeg vil snart kunne løpe igjen og jakte nye perser og ha det moro, men jeg er skuffet for de av oss som er i startgropa. De som meldte seg på sitt første løp, og som hadde høy terskel for å gjøre det. De som ikke greide å løpe hele veien, men som fullførte som alle andre likevel.
Og til alle de som står langs løypa og heier på sine håpefulle; når dere først står der, kan dere like gjerne heie på alle de med nummer på magen! De som kommer til slutt, setter like mye pris på det som de som kom først.
Når alt dette er sagt, syns jeg arrangementet forøvrig var bra! Det var fin bevertning, med grill og vaffel, saft og vann lett tilgjengelig. Garderober og toaletter likeså. Fine premier trukket på startnummer, barneløp for de minste og SOL!! Ditt resultat tikket dessuten inn på melding rett etter målgang, noe som var kjekt. Da slipper man trengselen rundt resultattavla :)
Min kollega kom i mål på fine 45.40 på full distanse, noe som er et bra resultat i den nokså kuperte løypa. Vi er jo nybegynnere tross alt :) Grattis til Hans!
(Hvis noen lurer, gikk jeg 5K på 40.04. Hurra.)
Abonner på:
Innlegg (Atom)