Det fins lys i tunnelen!

Hva er det egentlig med tiden før jul, som får dagene og ukene til å gå så vanvittig fort?
Det virker nesten som om julen er den reneste vortex, som drar tid og rom mot seg i en evig og stadig raskere spiral til vi alle blir oppslukt og fortært, når det hele kulminerer den 24.desember. Og blir spyttet ut igjen på den "andre siden" når alt er over. Blakke som fjordinger, og helt utladet. Men da med friskt mot, fordi det hele Gudskjelov er over for denne gang. Å jaggu har man entusiasme nok til en røss med Nyttårs-forsetter også :)

Misforstå meg rett, julen er fin den, men det er bare så forbaska vanskelig å rekke alt innen "fristen" (Hei Julenissen; jeg ønsker meg mer tid i år...).
Jeg ble minnet sterkt på det da jeg nettopp oppdaget at det er over en mnd siden jeg sist oppdaterte noe som helst her inne i bloggeland. Jisses, så fort tiden har gått! Men jeg har jo hatt viktige ting å ta tak i!

Den 3. oktober måtte jeg bite i grasset, og gi meg med løping for en stund. Hoftebøyerne mine hadde fått grundig nok, og rehab var eneste fornuftige løsning. Jeg startet med svømming, og har fortsatt med det (svømming ruler!) to ganger i uka. Styrketrening har også blitt en fast post på programmet (ikke like høyt elsket, men dog). Jeg gikk til to ukentlige behandlinger hos fysioterapeut i 3  uker, så èn gang pr uke i 2 uker. Nå er jeg litt på egenhånd, og er innom for sjekk ca hver 3.uke.

Etter de første 3 ukene med absolutt INGEN løping, fikk jeg forsiktig prøve meg på litt jogging. Tre ganger i uken var jeg ute (eller på mølle) hvor rask gange ble ispedd små intervaller med jogg. Alle andre dager har bestått av alternativ trening.
Tilbake-til-løping-programmet har sett omtrent slik ut:

• Uke 1 : 5 x 1min jogg
• Uke2 : 5 x 2min jogg
• Uke 3 : 5 x 3min jogg/løp
• Uke 4 : 2 x 7.30 min jogg/løp

Alle økter ble startet med lang oppvarming (minst 10 min) og deretter uttøyning, før "innsats".
Det virker veldig puslete, men det har funket veldig godt. Kombinert med hard jobbing i bassenget, og daglige styrkeøvelser for hofte og sete, samt noen Tarzan-økter på styrkerommet på jobben, har treningen vært en perfekt balanse av alt som skal gjøre meg bedre.

På løpeøktene har det ikke vært begrensninger på fart, men terrenget har vært flatt, og tidsintervallene har blitt overholdt selv om det fristet å løpe til krampa tok meg lengre. Jeg kjenner at styrkeøvelsene har hjulpet meg, jeg er mye mer stabil "på midten" og økt effektivitet i steget gir høyere fart helt uten å gjøre noe ekstra!
Jeg har fått et par positive overraskelser fra Polar, som sier høyere fart på lavere puls og det kan jeg like med tanke på neste års løpeambisjoner.

Jeg er spent på hva den videre opptrappingen vil bringe. Planen er iallefall å øke gradvis varigheten på joggestrekkene, og deretter begynne å introdusere litt bakker om smertene holder seg borte. Det er jo alltid en sjangs for tilbakefall.

Men snille jenter får vel ikke sånt til jul? Får de vel...!?

Siri gjør nye/gamle triks!

I min iver etter å bedrive alternativer til løping, rotet jeg meg i kveld ned i den lokale svømmehallen!
Jeg kan ikke huske sist jeg var i et basseng, men over 20 år må det iallefall være. Jeg var faktisk litt usikker på om jeg i det hele tatt kunne svømme fremdeles...

Men, det er muligens som sykling, det er der inne i skrotten et sted, og bare venter på å få utfolde seg! Det var faktisk kjempefint å komme seg i vannet, og jeg oppdaget veldig fort at svømming er bra trening. Jeg kunne ikke huske at det var såpass tungt, og i den 25m lange dammen greide jeg bare tre lengder i slengen før jeg måtte stoppe etter luft. Så jeg kjøpte meg like godt klippekort på vei ut, for dette kan jeg ha god nytte av!

Ikke fullt så folksomt, heldigvis.
Bading er mer poppis i Kina.
(kilde)

Jeg lærte også to ting:

• Svømmebriller er ikke bare til for at folk skal se raske ut. 
• Bade-moten i 1995 er ikke den samme som i 2014.

Jeg bruker kontaktlinser, og det tok ikke lang tid før jeg virkelig skulle ønske at jeg hadde svømmebriller. Øya ble trå og kjipe og det ødela flyten litt...
Min (særs lite brukte) badedrakt anno -95 hadde et "interessant snitt" i forhold til hva jeg husket. Hadde jeg prøvd den på før jeg dro, hadde jeg nok ikke dratt. Så høy skjæring har man vel neppe sett siden Jane Fonda's aerobickostymer fra samme tiår (og NEI, drakte mi har IKKE en tråd i rumpa!). Beina mine så plutselig 2m lange ut da, så vet ikke hvor bra/dårlig det egentlig var. Tror jeg skal shoppe etter noe litt mer "tekkelig" likevel...

Spøk til side; om du har en lokal svømmehall du ikke har besøkt på lenge, gi den en sjangs. Jeg betalte bare 56 kr, og da kunne jeg bade, svømme og ta badstue av hjertens lyst fra kl 19-22. Det er jaggu meg billig! Ikke mange andre fritidsaktiviteter kan konkurrere med den prisen. Det funket akkurat som det gjorde da jeg var ung, skapnøkkel på en strikk og alt :) ...ah, nostalgi...

Nå har jeg klippekort, og gleder meg allerede til neste gang. Svømmehallen vår har tilbud til badeglade alle dager, helger også, og det er jo fabelaktig. Min dag blir mandager da. Da er det kun for voksne og antakelig best forhold for trening. Jeg syns det er viktig å støtte opp om lokale tilbud om man setter pris på dem, det er mange svømmehaller som står tomme rundt omkring i landet og det er trist. Ved å bli flinkere til å bruke slike tilbud, er man med på å sikre at barna kan få ha et sted å lære og svømme, samt at eldre og uføre har et godt tilbud til skånsom trening og fysisk aktivitet. Også de klønete, skadde løperne,da.

Hurra for kommunale tilbud!

(nå er jeg bare spent på hvor støl jeg kommer til å bli i arma...heh.)

Nøklevann rundt 5K - tanker fra baktroppen.

Lørdag 11. oktober gikk Nøklevann Rundt av stabelen for 33 gang.
Jeg var påmeldt den korte varianten på 5km, men siden jeg har løpeforbud om dagen, ble jeg i utgangspunktet bare med som selskap for en løpende kollega som skulle gi seg i kast med den fulle distansen på 9,6 km rundt vannet.

Været var perfekt, og arenaen var full av smilende og spente deltakere. Jeg var i godlune, og syns at å stå å glane i de ca 45 minuttene det ville ta for min venn å komme seg rundt løypa, ikke var så fristende. Jeg henta derfor ut mitt startnummer og besluttet å gå distansen. Så vidt jeg vet, er det ingen krav til å løpe, og dessuten hadde jeg jo betalt for å delta.

Det var litt snodig å stå ved start og vite at jeg skulle stå bakerst og bli løpt fra. At alle som sto langs løypa for å heie, ville få god tid til å betrakte denne "skilpadden" med nummer på brystet, som skulle snegle seg gjennom rundløypa to ganger. Etter noen hundre meter var vi fire damer som dannet baktroppen i litt spredt formasjon. De tre andre var jenter som stilte til start for å sprenge sine grenser, fullføre. Gjøre noe de aldri hadde gjort før, og som de kanskje tvilte på at de skulle klare. Disse var større jenter, og jobbet på i en god jogge-gå rytme. Jeg syns det er kjempeflott når folk utfordrer seg selv, uansett nivå. Bare det å beslutte å gjøre endringer for seg selv, og sette det ut i livet, er beundringsverdig!

Jeg er rask til å gå, selv med skade, og la to av jentene bak meg etter den første kilometeren, men den tredje jogget lange strekker og jeg hadde litt trøbbel med å hente henne inn. Jeg hentet henne nesten inn da hun hadde gåpauser, men hun jogget fra meg hver gang jeg var i ryggen hennes. Etter en tid med dette kom jeg opp på siden hennes, og vi kom i snakk. Hun trodde jeg var funksjonær som skulle ha alle rundt, og hun virket litt skamfull for at hun ikke greide å bevege seg noe fortere. Jeg forklarte at jeg bare var en vanlig deltaker med løpeforbud og at hun bare kunne ta det i sitt eget tempo. Hun virket lettet.

Den episoden fikk meg til å tenke litt. Hvorfor skal noen skamme seg, for at de ikke er "like rå" som de som tok oss igjen med en runde? Hun jobbet minst like hardt som de gjorde. Hun fortjente også å bli heiet på, og oppmuntret. Men likevel, var folk helt stille da vi passerte. De kikket bare uimponert på oss, men heiet voldsomt litt etter da det kom løpere på sin andre runde med etpar kilometer igjen til mål. Da teten nærmet seg oss bakfra, kom det en syklende funksjonær som ba oss om å tre ut av løypa for "nå kom det masse løpsdeltakere hvert øyeblikk!" Jeg opplyste tørt at, jo det er vi klare over men vi er faktisk også deltakere! Jeg er kanskje nærtakende, men alt dette både skuffet og irriterte meg.

Da jeg startet min andre runde, seg jeg litt ifra min ukjente venninne. I ensom majestet gikk jeg gjennom løypa for andre gang. Denne gang var det ingen tilskuere igjen uti der, bare folk ute på spasertur i det fine været. Løypetrassèen var merket på bakken med hvitt, men pilene var slitt bort av alle som hadde løpt der, så på et sted måtte jeg bare gjette på at jeg gikk riktig. Jeg tenkte på hun som kom bak meg og håpet hun også gjettet riktig og kom på rett vei. Kanskje en annen form for mer permanent merking/skilting hadde vært bedre?

Jeg nærmet meg etterhvert arenaen, og det stod endel folk langs den siste strekka, som også var målgang for 10'ern. Den første startpuljen var på vei inn samtidig med meg, og jeg passet på å ikke hindre disse, ved å gå i yttersving. Flere steder hørte jeg slengbemerkninger publikum i mellom ("oi, den der må ha gått på en smell!", "såpass ja, hun starta i 5'ern!!"). Er folk virkelig så kjipe??? Jeg kunne nesten ikke tro det, og det var nesten flaut å gå mot mål. Da jeg kryssa målstreken stod det to funksjonærer der med armene fulle av deltaker-medaljer. De så på meg, men jeg fikk ingen medalje.
Jeg tenkte at kanskje det var ulik medalje for de to distansene, og gikk bare vekk fra målområdet. Noen minutter senere fikk jeg øye på min "venninne" som hadde funnet krefter og jogget inn de siste 300 meterne til mål, i fin stil. Hun fikk heldigvis medalje rundt halsen, og vel fortjent!

Hadde jeg løpt løpet, hadde totalopplevelsen vært en helt annen, garantert. Folk hadde helt sikkert heiet, jeg hadde fulgt flokken og funnet veien uten å lure på om jeg havnet riktig. Jeg hadde aldri trodd at det var så kjipt å danne baktroppen i et mosjonsløp. Folk er så uendelig forskjellige. De som går, har som regel gode grunner til det. Om de opplever å bli totalt oversett når de faktisk gjør en genuin innsats, er det ikke rart om de ikke fristes til å gjøre det igjen. Jeg syns det skal gjøres stas på alle. Jeg er ikke skuffet og sår på mine egne vegne, jeg vil snart kunne løpe igjen og jakte nye perser og ha det moro, men jeg er skuffet for de av oss som er i startgropa. De som meldte seg på sitt første løp, og som hadde høy terskel for å gjøre det. De som ikke greide å løpe hele veien, men som fullførte som alle andre likevel.

Og til alle de som står langs løypa og heier på sine håpefulle; når dere først står der, kan dere like gjerne heie på alle de med nummer på magen! De som kommer til slutt, setter like mye pris på det som de som kom først.

Når alt dette er sagt, syns jeg arrangementet forøvrig var bra! Det var fin bevertning, med grill og vaffel, saft og vann lett tilgjengelig. Garderober og toaletter likeså. Fine premier trukket på startnummer, barneløp for de minste og SOL!! Ditt resultat tikket dessuten inn på melding rett etter målgang, noe som var kjekt. Da slipper man trengselen rundt resultattavla :)

Min kollega kom i mål på fine 45.40 på full distanse, noe som er et bra resultat i den nokså kuperte løypa. Vi er jo nybegynnere tross alt :) Grattis til Hans!

(Hvis noen lurer, gikk jeg 5K på 40.04. Hurra.)

Krøpling....

I dag er det akkurat 9 dager siden jeg løp sist, men det føles som et vondt år.
At løping er vanedannende og avhengighetsskapende, er et ingen som helst tvil om. Jeg føler meg ikke som meg selv, har laber energi, trøstespiser og surmuler om hverandre.
Jeg er rett og slett patetisk.

Jeg har fått trent noe likevel. Jeg gjør styrkeøvelser for hofte- og setemuskler, og har fått gjort noen greie sone 2 økter på sykkel og et par gåturer på mølle med 6-9 graders stigning. Jeg håper å ikke miste så mye trening, men må passe på slik at hoftebøyerne får hvilt seg litt også. Jeg har fått beskjed om at trening er ok, men bare ting som ikke gjør vondt.

Jeg har vært på mitt tredje besøk hos fysioterapeuten idag, hvor jeg får triggerpunkt-akupunktur og skikkelig tortur-massasje. Det har vært vanskelig å si hvor mye bedre jeg har blitt, for jeg har stort sett smerter kun når jeg løper. Og det har jeg vært flink å latt være!
I går tok jeg en 9km gåtur i terrenget, i raskt tempo og med en god del stigning. Jeg kjente at det var "noe" i høyre hofte fremdeles. I dag var det tydelig at samtlige nålestikk gikk rett til episenteret, nå sleper jeg bare rundt (baklengs, faktisk!), og jeg greier ikke engang løfte beinet.... Med vondt skal vondt fordrives.

Så idag blir det ikke trening, hverken styrkeøvelsene jeg har fått av "sadisten" eller noe som helst annet. Eller jo, det blir sofaligging, og raggsokk-strikking.

Det blir nok ikke noe 5K på lørdag for min del, men jeg skal da være med å heie på min løpende kollega som løper 10'ern rundt Nøklevann!

Løpeforbud.......blaargh...!

Øyeblikkelig en uke siden min fadese i motbakkenes festlige verden.
Men tror du ikke det ble hakket mer "festlig"?

Ved gjennomgang av mine memoarer på PolarPersonalTrainer.com kunne det konstateres at hoftebøyerne har sutret siden 8. august. Jeg tok det derfor kjemperolig uka før Oslos Bratteste, for å kanskje være bra til da (iallefall ha uthvilte hofter). Jeg løp ikke et steg, men bytta heller øktene ut med sykling til og fra jobben. Mjøndalen - Drammen er en fin fin tur, selv om sykling generelt suger.

Den "fornærmede" part.

Kjente ingenting negativt etter OB (annet enn stølhet fra en annen verdensdel). Tirsdag bestemte jeg meg for at det var på tide å forsøke løpeformen igjen. Det gikk rett sør, og hoftebøyerne frika fullstendig ut etter ca 20 min. Det rare er at det som er vondest er de helt rolige turene på flata. Passer dårlig når man satser på å utføre minst 70% av treningen i sone 2. Turen endte på 7km, med dertilhørende tur til Trimmen dagen etter, Drammens fysikalske Mekka :)

Jeg fikk utdelt en knasende kjekk terapeut, og etter 40 min med "poking", strekk, tøy, bøy og testing ble det konstatert at hoftebøyerne mine burde sitte på en ni års gammel jentunge, utfra styrken å dømme. Setemusklaturen var full av "grums" og hjalp ikke situasjonen det spor. Det eneste positive å høre var vel at bevegeligheten var god, og at hoftebøyerne ikke var korte/stramme (hvilket er det vanligste scenariet). Alt dette visste jeg selvsagt fra før, men det må liksom tres ned over huet ditt av noen andre før det synker inn. I hvertfall før man starter med styrketrening...
Når men sitter på ræva i 5år etter et trippelt bekkenbrudd, kan man ikke regne med at det skjer mirakler på muskelfronten...

Jeg fikk 35 akupunkteringer på rappen, og beskjed om å kutte ut løping for en periode. Samt møte til behandling to ganger per uke fremover. Det passet jo liksom ikke helt inn i min kalender, hvor jeg er påmeldt løp både den 11. (5K) og den 18.oktober (10K)..... Jeg "vet" at jeg burde la det være, men enn så lenge foregår det fortløpende vurdering av situasjonen. 10er'n tror jeg ryker, men den 5'ern spørs det ikke om jeg stiller på. Som sagt, ikke noe er bestemt, det er ennå tid for fornuften å seire over kålhuet.

På den lyse siden, er jeg jo allerede i full gang med alternativ trening! I går ble det sykkel til jobben for å trene i "Tarzanfabrikken", og så sykkel hjem. 28km trådd, og noen kilo løftet og dyttet! Fornøyd med å komme igang igjen.

Nå kan jo ting bare bli bedre!!!

Motbakke-debut à la fiasko!

Ja, så da har man hatt sin aller første motbakke-opplevelse med nummer på brystet.
Jeg meldte meg på Oslos Bratteste tidlig i mai i år med store planer om å forsere monsterbakken i "fin stil". Men hva skjedde egentlig med alle treningsturene i Eiker-bygdenes ymse skråninger?

Njæh. Det var alle disse småskadene som forlangte å bli tatt hensyn til. Visst hadde jeg trent, både jevnt og bra. Men motbakkene sparte jeg meg stort sett for så lenge hælen var sint, og antakelig med rette.
Så gårsdagens arrangement hadde intet annet mål enn å få klort seg opp Wyller, og innkassere deltaker-lua på toppen.

Dagen startet med fravær av frokost, forsinket tog til hovedstaden (Takk, NSB, for ekstra spenning) hvor jeg deretter skulle ta T-banen til Voksenskog. Jeg fant riktig spor, og befant meg blant masse lycra-kledte mennesker med poser fra Oslos Bratteste og jeg tenkte at dette klarte jeg bra. Banen kom og jeg fulgte horden ombord. Godmusikk på øret, og fred i sjelen. Etter en stund, la jeg merke til at alle gjorde seg klare til å gå av, jeg ble sittende, for utsiden var altfor urban til å være Tryvann. Jeg tittet på linjekartet og fikk tidenes Doh-øyeblikk. Jeg var på feil bane. Røa er IKKE en holdeplass på linje 1 til Frognerseteren.

Jeg fikk hoppet av på neste, og tok banen tilbake til Røa. Om alle disse folka skulle til Tryvann måtte det bety at det var reisealternativ fra Røa. Og helt riktig, her var det satt opp gratis buss. Reddet. Jeg satte meg til på bussen, som skulle vente på neste T-baneforsyning med deltakere.
Jeg sjekket for sikkerhets skyld OB's nettside for å se hvor bussen skulle stoppe, og da gikk det opp for meg at bussene var ment for folk som HADDE hentet startnummer, og dermed kunne unne seg luksusen å bli kjørt til start i bunnen av bakken. Jeg hadde ikke startnummer, og ville dermed bli nødt til å løpe opp bakken for å hente startnummeret, deretter ned bakken til start og så opp igjen til mål.
Not. Going. To. Happen.

Passe bratt.
(kilde)

Klokka begynte nå å bli lovlig mye. Fristen for å hente nummer var satt til 13.45 og kjapp hoderegning sa meg at jeg ikke ville rekke det. Jeg måtte ta banen til Majorstuen og så opp til Voksenskog, og gå/løpe de 900m til arena'n. Men jeg måtte jo forsøke. Jeg hadde jo tross alt forhåndskjøpt en trøye, og betalt gode penger for å starte. Jeg ankom toppen ca 1405, og til min store overraskelse så jeg at startnummer-utleveringen fremdeles var åpen. I hysteri fikk jeg skreket til meg konvolutten og måtte frem og tilbake noen ganger etter trøya. Klokka var godt og vel 14.10. Puljen min skulle starte 14.35, ca 3 km lengre ned i terrenget. Så jeg la på sprang. Hadde det vært tidtakning den veien hadde jeg antakelig vunnet med bravur.

Jeg tenkte mye rart der jeg raste ned "fjellsiden". Om jeg kom for sent, og ikke fikk starte, måtte jeg likevel krype opp bakken UTEN å få deltakerpremien, som jo var målet for dagen. Jeg vurderte selvsagt å drite i hele greia, og bare stå på sidelinja og heie på de som hadde fremsyn nok til å komme seg på riktig bane. Men nei, jeg skulle klare det! Dette hadde kostet meg så mye så langt at å gi opp var utelukket.

Jeg rundet hjørnet på bygget i bunnen av bakken idet skuddet smalt. Jeg beinet ut startporten med startnummeret i kjeften, sekk på ryggen, og overtrekksbuksa fremdeles på. Jeg var iallefall med!!
Herfra ga jeg egentlig faen. Løpet var ødelagt likevel, det var ikke snakk om å yte noe med den oppladningen. Jeg slappet bare av og gikk bakken. Jeg skulle egentlig bare hjem, jeg nå :)

Så tenkt, så gjort! Dagen var fin og solfylt, og jeg fikk jo grei trening, med selskap til og med!
Buksa mi var altfor varm, og truet med å kvele-koke meg. Sekken var bare trist å ha på, og kamikaze-turen til start hadde kverket låra mine så jeg løp ikke det flate midtpartiet engang.
Usportslig, tenker du kanskje, men jeg hadde rett og slett ikke motivasjon igjen i kroppen.
Jeg krysset målstreken på pinlige 37.33, fikk goodie-bagen og bega meg på hjemveien.

Jeg tror nok Oslos Bratteste er topp om du deltar sammen med venner. Eller om du er eliteutøver/supertrent, og faktisk greier å løpe hele bakken. Eller om du finner motivasjon i å slå din egen tid fra i fjor. Eller om å komme deg opp bakken er noe du aldri trodde du skulle klare, altså bryter dine egne barrièrer. Jeg, for min del, finner ikke helt "rosinen i pølsa". Jeg tvilte aldri på at jeg skulle komme meg opp bakken, det var liksom bare å gjøre det. Jeg var der alene, og hadde ingen å dele "øyeblikket" med. Å komme til toppen føltes som et antiklimaks (jeg hadde jo tross alt vært der tidligere på dagen).

Jeg vil ikke virke surmaget, det var jo min egen feil at det ikke ble den oppturen det var ment.
Men jeg er ikke sikker på at dette var min type arrangement. Og det er helt greit :)
Det er positivt å lære mer om seg selv. Og jeg tror jeg lærte i går at jeg liker bedre arrangementer med litt mindre "disko-faktor". Eller kanskje jeg bare er furt, fordi jeg skuffet meg selv? Hvem vet, det er iallefall no hard feelings (ei heller planer om å delta til neste år.)

Neste post på programmet nå, er Nøklevann rundt den 11.oktober. Det gleder jeg meg til!
En løpbar trasé i nye omgivelser, og jeg skal denne gangen ha med en venn (selv om vi løper hver vår distanse)!!!

Elveløpet 5K - min andre løpsopplevelse :)

Ja, da var dagen her!
Den som jeg har ventet på, og trent iherdig mot siden 4. mai. Dagen da jeg skulle måle meg opp mot mitt 4 mnd yngre jeg.

Dagsformen var strålende, jeg sov godt hele natta, men ble vekket av sommerfugler rundt kl 0600. Lå deretter å spant i et par timer til, før jeg stod opp på relativt smidige ben. Starten skulle ikke gå før kl 1400, så MASSE tid til å bli nervøs og gira på. Noe jeg ble, og som stod i skarp kontrast til mitt første løp. Det er ikke ofte jeg har nerver, men idag var jeg både skjelven og skikkelig stressa. Måtte til og med ut for å komfort-shoppe en ny løpetrøye bare for å ha noe annet å tenke på. Det hjalp ingenting.

Perse-skoa og et nyyydelig symmetrisk
startnummer. Ja, jeg er rar.

Da klokka var 1300, ble jeg satt av i byen av min sambo (som hadde bedre ting å gjøre) og jeg gikk på ben av gelè mot startområdet for å se meg rundt. Jeg og min løpekollega hadde løpt trassèen et par dager i forveien, så jeg følte meg forberedt på hva som ventet.

Drammen lå badet i sol, elva lå stille som en glitrende åre gjennom byen. Tempen var på 20-tallet. Helt perfekt! Det myldret av spreke folk som varmet opp og strakk på seg, jeg følte meg litt som en kylling blant ørner. Rart at man alltid skal fokusere på alle som ser bedre og raskere ut... Snakker om å dra seg selv ned i "dritten".

Min kollega og medkonkurrent dukket opp godt over kl 13, like nervøs og stressa. Vi la ut på skikkelig oppvarming (noe vi feilet med glans med i mai) og holdt på å komme for seint til start. Bare 2min før skuddet gikk kom vi heseblesende til startområdet. Bedre sent enn aldri. Vi var iallefall ordentlig varme denne gangen :)

Vi ønsket hverandre lykke til, han inntok sin plass fremst i feltet, mens jeg stod i de bakre gemakker. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke vil stå så langt fram at jeg hindrer folk, men jeg lurer på om ikke dette er en litt pysete strategi. Jeg KUNNE jo stått lengre frem, og ut til siden da!!

Den første kilometeren gikk fint, tempoet var passe og jeg fikk tråklet meg forbi endel mennesker. Løypa her var på grus, og litt smal enkelte steder og på den andre kilometeren ble jeg liggende litt fast mellom to som tydeligvis ikke løp sammen, men de hold lik fart og lå med ca en meter mellom i lengde-retningen, samt på hver sin side av stien. Tempoet hadde roet seg betraktelig etter start-rushet. Vann på den ene siden, bratt skråning på den andre. Jeg kom liksom ikke forbi. Nå er ikke jeg den som har lett for å hverken knuffe eller be folk flytte seg, altfor veloppdragen. Jeg kom forbi etterhvert, men det var ikke ideelt for tiden.

Den tredje kilometeren fikk jeg plutselig plunder med øreproppene mine. Siden jeg ikke er glad i å løpe gatelangs, trenger jeg musikalsk motivasjon. Mine Yurbuds har ALDRI ramla ut før, så jeg stolte på at de ikke ville svikte meg. Men det gjorde de. Jeg vet ikke hvor mye slikt kan ha å si, men det var definitivt distraherende. Jeg hadde nok hatt godt av å heller bruke det fokuset på å holde oppe trøkket, og tenke teknikk. Jeg syns denne strekka var den værste, og slet litt med motivasjonen. Etter et fint stykke asfalt, var det på den fjerde kilometeren nå tilbake på grus igjen og det kjentes bare pyton. Jeg kunne se Ypsilon bro som var målet, men det virket bare så laaaangt og seigt.

Tatt fra Elveløpets side.
Jeg var altfor stressa til å huske å fotografere :)

Da jeg passerte merket for 4 overståtte kilometere, var det bare å piske på. Jeg passerte faktisk noen folk, og ca 500m fra mål satt en annen jobbkollega som var løypevakt på en stein i sola. Han visste at målet mitt var å klare ferden på under 25 min, så han ropte noen velvalgte gloser som jeg trengte godt. Det var et kjærkomment energipåfyll, og jeg satte opp farten enda litt. Rett før broen var det en liten kneik opp mot veien som så uskyldig ut, men kjentes godt i beina. Jeg jobba på opp broen og hadde nok igjen til en spurt ned mot mål. Jeg så en lysende rød klokke til min høyre. 26-og-ett-eller-annet. Faen.

Etter å ha analysert data'ene fra Polar, er det helt klart at den andre kilometeren kosta meg målet. Det gikk altfor sakte her. Jeg mangler erfaring med hvor mye jeg kan presse og husker jo at jeg tenkte at det ikke gjorde så mye å bli liggende bak de to, for da ville jeg spare meg til slutten. Jeg er rett og slett for forsiktig, for jeg er redd for å stivne eller sprekke. Jeg tror nok selv at jeg hadde tålt litt høyere fart underveis og litt høyere puls.

Jeg gjorde også den feilen at jeg ikke brukte klokka mi underveis. Jeg visste at å holde i snitt 12km/t over 5km er fort for meg, så jeg turte ikke se på den i tilfelle jeg ville bli demotivert av å ikke greie 5min på kilometeren. Så SÅ feigt!!! Jeg skulle brukt den og kjempet kampen, istedet for å synse at det kjentes fort nok ut. Vel vel... Lessons learnt. Jeg tror at når man er i løp, greier man å ta ut mer enn på trening fordi det er adrenalin i spill. Hadde jeg hatt guts til å bruke klokka som pisk/gulrot.... nei, pisk, hadde jeg klart målet.

På den positive siden, perset jeg med 2:45. Den offisielle tiden min idag ble 26:12 og det er jeg greit fornøyd med i det perspektivet. Jeg har løpt i 7 mnd nå, og det kan jo bare gå èn vei!
Må jo selvfølgelig få med at min løpende kollega hadde mål på under 20min, og var inne på 19:57!
Grattis til Hans Olav!! Spreking!

En annen positiv side ved dagen, var at jeg ble nummer 6 i min årsklasse. I mai var jeg sist, så det var deilig å være nummer 6 av 18. Det sier jo selvfølgelig ingenting om noen ting, men det er trivelig å tenke på likevel :)

Nå skal jeg finne frem Terminlista og se om jeg kan finne èn liten 5K til, i år.
Jeg er revansjesugen!!!!!!

Min første løpsopplevelse!

Selv om jeg er en fersking, har jeg faktisk stilt til start i et løp. Og angrer ikke!
Etter bare tre måneders trening, troppet jeg opp på startstreken på Schongs5'ern i vakre Hønefoss, den 4.mai -14. Et lisensfritt kvalitetsløp, ypperlig!

Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle konkurrere i noen ting som helst, iallefall ingenting fysisk!
Jeg var aldri god i gym på skolen og var som regel den som stod igjen til slutt når det skulle velges lag. Slikt gjør noe med lysten, og er sikkert grunnen til at jeg til dags dato ikke er interessert i lagidrett. Individuelle øvelser, derimot, har aldri virket avskrekkende, men det å "vise seg fram" i konkurranser har ikke vært noe mål.

Et eller annet har skjedd på den fronten, føler jeg. Ikke så mye det at jeg vil konkurrere for å "knuse" motstandere (yeah...as if...), men å heller knuse sitt tidligere selv. Jeg er sikker på at de fleste som løper (utenom eliten, som faktisk KAN knuse motstandere), har det på denne måten. Det er virkelig noe voldsomt motiverende å bryte sine egne grenser, greie å slå sin egen tid fra i fjor på en gitt distanse. Man går liksom ikke tom for ting å forbedre, ei heller løp å stille i.

Jeg syns rett og slett det var stor stas å stille til start, med nummer på brystet! Den spente stemningen, alle de blide, spreke folka som myldret rundt og som så ut som de visste hva de drev med!
Jeg hadde (Gudskjelov!) fått med meg en kollega fra jobben som medkonkurrent (så vel bare ryggen hans i det fjerne de første 300m før'n var vekk i en støvsky....). Selv om vi ikke løp sammen var det veldig fint å ha en å dele dette med, han er forresten til dags dato den eneste jeg kjenner som løper. Det var faktisk hans debut også, men med et helt annet nivå av konkurranseinstinkt og nerver!

Jeg følte meg merkelig rolig. Tror jeg var det man kaller "satt ut", og forsøkte bare å gjøre det som virket logisk! Da startskuddet smalt, skvatt jeg himmelhøyt og la i vei! Helsike, jeg forventet kanskje "klar-ferdig-gå!", ikke skudd!! Alt man ikke vet :)

Selv om det begynner å bli noen mnd siden, husker jeg godt følelsen. Jeg hadde aldri løpt 5 km i strekk før, men hadde tro på at det skulle gå. Jeg plasserte meg langt bak ved startlinja, ikke no vits å stille seg for langt fram, og bli trampet i hjel av horden. Farten forsøkte jeg å holde litt nede, men ble straks litt bekymret da "alle" bare raste avgårde. Det roet seg heldigvis, og jeg fant en rygg å henge på som holdt en passe fart. Omtrent halvveis i løpet forserte vi en park, der det var korpsmusikk. Merkelig hvordan slike ting motiverer! Jeg slet litt allerede, men å få markert at man bare hadde resten igjen hjalp litt. En stund, iallefall :)  De siste 2 km var en liten kamp med seg selv, jeg hadde flere ganger lyst til å begynne å gå, men sa til meg selv at -Du, som liksom vil løpe ultra en dag, får se til helv**te å springe! Så det gjorde jeg. Den siste km begynte det å komme folk bakfra som passerte, og det ga også motivasjon til å presse litt til.

Før start hadde jeg tre uhøytidelig mål:

• fullføre
•  å greie målgang under 30min
• ikke bli sist i min årsklasse (i fjor var dårligste tid på over 38min, det skulle gå!)

Mens jeg kreket meg mot mål, med knute på lungene, hørte jeg en stemme bak meg, fra fartsholderen på 30 min. -Kom igjen dere, om dere følger meg når dere målet på 30 min!!
WHAAAT!? Var han bak meg??? Det betød at mitt mål på sub 30 var oppnåelig! Bare en trynings ville stoppe meg nå! Jeg ble plutselig fylt av energi, og "spurtet" den siste 100m mot målstreken.
Tiden ble 28.59. Mission accomplished!

I alle sammenhenger, er ikke dette en tid å skryte av, men for meg var det en seier! 3mnd trening er ikke så mye, og når jeg tenker på det i ettertid løp jeg (nesten) hele løpet på trass og dritt, og pulsen lå skyhøyt. Dessuten var foten min ikke bra, plantar fascitt, og jeg hadde ikke løpt hele uka i forveien. Samma det, hjertet mitt fortsatte å slå, foten var ikke værre enn før jeg løp og jeg var strålende fornøyd da jeg gumlet gratis-frukten min på gresset etterpå! Jeg lærte mye av dette løpet, både om meg selv og om hvordan slike konkurranser fungerer. Alt skal læres!

Det eneste skåret i gleden var da resultatlistene kom opp. Jeg VAR sist i min årsklasse. Damn.
I fjor var det sikkert en koselig dame som brøt sine grenser, da hun stilte til start og kom seg til mål på 38 minutter, men i år var jeg henne. Men det er greit. 2 av 3 syns jeg er godkjent og om jeg skulle bomme på et av målene, så var akkurat det målet det riktige å misse på :)

Alt i alt, en flott opplevelse å se tilbake på, og det varte ikke lenge før jeg og min kollega trålet terminlista etter en ny (flat) 5 km utfordring. Den går nå til lørdag, på "hjemmebane". Elveløpet i Drammen. Nå med 7mnd trening under beltet, er jeg klar for PERS!! (om hoftebøyer'n vil...)

Wish me luck!!

Min spede start

Mitt nye liv som "løper" ble utløst av et "nok-er-nok"-øyeblikk. Du vet, slike øyeblikk som utløser nyttårsforsetter og et utall av mer eller mindre intelligente påfunn. Heldigvis, i dette tilfellet har det holdt hele veien inn, og jeg føler vel ikke i det hele tatt at lysten til å løpe har avtatt. Som nevnt i forrige post, er mitt ønske for meg selv og en dag kunne løpe langt. Veldig langt. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det!

I mitt "gamle liv", var jeg en helt gjennomsnittlig aktiv person. Jeg hadde fritidsinteresser som fikk meg ut i frisk luft daglig, og jeg syns jeg holdt et greit nivå. Etterhvert som treningen tok til, gikk det opp for meg at det jeg hadde bedrevet ikke var noe annet enn normal aktivitet man kan forvente av et voksent menneske med fast jobb, og sunn fornuft. Jeg var slett ikke i god form til å løpe, og det faktum at jeg var blitt 37år (og av det "svake kjønn") tippet ikke vekten i min favør. Så mitt utgangspunkt var noe labert.

Jeg merket fort formstigning. Pusten gikk lettere, jeg kunne løpe lengre sammenhengende og jeg begynte å tenke på ting jeg kunne delta i utover sommeren og høsten. -"jeg gleder meg til jeg er i bedre form!" tenkte jeg. Jeg meldte meg på et par småting for moro skyld, for å ha noe å glede meg til. Jeg gjorde feilen med å få ambisjoner for tidlig. De var veldig lave, bare en flat 5km og et kort motbakkeløp, men likevel. Ambisjoner gjør at man pusher litt, og fremskynder prosessen.

Jeg følte meg pigg, men så gikk det som det måtte. På en litt overmodig tur i skogen, på steinete underlag, holdt jeg for høy fart i nedoverbakkene de siste to kilometerne til bilen. Jeg avsluttet sterkt og var fornøyd, helt til jeg skulle ut av bilen hjemme. Jeg greide nesten ikke å gå. Hælene var utrolig smertefulle, og det dro skikkelig under fotbladet på venstre fot. Det dummeste av alt var at jeg hadde kjent litt på "noe" under den foten en ukes tid allerede. Jeg vet at årsaken var en kombo av flere ting; skovalg, løpeteknikk, underlag og fart, men utfallet ble skade og jeg lærte mye av den hendelsen.

Jeg var i prosessen med å justere på teknikken i denne perioden. Jeg hadde gått fra lav-kadens hælløping, til det jeg hadde forstått som forfot-løping med høyere kadens og en helt annen type sko. Jeg tok ikke advarslene om gradvis tilvenning alvorlig NOK, men var ivrig og lykkelig over å ha funnet frem til løpesett og sko som virkelig føltes bra! Jeg roterte mellom flere ulike sko (8-2mm drop) men mine 37år gamle føtter var bare ikke sterke og fleksible nok. Jeg var ikke flink nok til å slippe ned hælen på venstre fot, og resultatet var mild plantar fascitt. Hva som skjedde med hælen på den siste turen vites ikke, men jeg antar en "knusning" og overbelastning av samtlige ligamenter på medial side av hælbeinet. Ikke tilfeldig at det var den foten jeg overpronerte med...

 Jeg iset ned beina, og neste dag var det bare å finne frem krykkene. Jeg kunne gå (sort-of), men ville hvile beinet helt. Etter et par dager var jeg mye bedre, men løping var utelukket. Sykling gikk derimot helt fint, så alle øktene i de neste to ukene ble gjort på spinningsykkel. Grusomt kjedelig, men jeg bevarte formen og beina ble gradvis bedre.

Nå, over 4 mnd senere er jeg nesten helt bra. Plantar-smertene var de første som forsvant (flaks!!), mens innside hæl-smerter og achilles-feste-surmuling har vært en seig kjerring å bli kvitt. Har ikke tatt noen medikamenter, men har hele tiden lyttet til kroppen og lagt opp treningen etter smertene. Løpeteknikken har også blitt finpusset, og overdrevent forfot-isett har blitt mere midtfot. Har også fokusert mye på fotstyrke/fleksibilitet og sko med gradvis lavere drop.

Moralen i historien er nok at en "gammel" kropp trenger tid. Muskler, lunge- og hjertekapasitet kommer ganske fort, mens sener og slike ting med mindre blodgjennomstrømning og saktere regenerering tar tid å styrke. Å gi seg med løping har aldri vært noe tema, og skader kan lære deg mye om din egen kropp og trening.

Mine løpeplager har mest oppstått på venstre side. Den svakeste. Etter bekkenbruddene mine trente jeg ikke på nesten 5 år, og mitt dominante høyre ben fikk fritt spillerom. Det ble sterkt, og fleksibelt, mens venstre side bare "slang med". All hoftemusklatur på venstre side er svak, og setemusklaturen sover og er vanskelig å få fatt i. Når jeg løper, har jeg løpt med lårmusklaturen, når man i tillegg har litt dårlig kjernemusklatur blir man veldig ustabil. Føttene må jobbe veldig for å stabilisere, og den svake siden blir overbelastet.

Jeg har innsett, er at det må bites i det sure styrketrenings-eplet (å, som jeg avskyr styrketrening). Løping alene gjør deg ikke sterk (nok) til å løpe (mye), og er du asymmetrisk (de fleste er det i ulik grad) blir du antakelig som meg og løper deg selv i stykker. Selv om føttene mine ble bedre etterhvert, fikk jeg for noen uker siden problemer med hoftebøyer på høyre side. Den sterke siden som har fått all jobben med å drasse rundt på alt "daukjøttet" til venstre. Kompensasjon fører etter en tid til flere problemer og enda mer ubalanser i musklaturen. Hadde jeg tenkt på alt dette i begynnelsen, hadde jeg nok trent styrke ved siden av fra dag 1, og kanskje hadde jeg vært nogenlunde problemfri idag.

MEN, det er aldri for sent og jeg har de siste to ukene vært flink og gjort øvelser som skal hjelpe meg til å bli sterkere der jeg trenger det aller mest. Jeg har funnet et sett med øvelser spesifikt rettet mot hofte og sete som jeg syns virker bra. De er enkle og effektive, og krever kun en strikk og litt gulvplass. Strenght Running er kilden, og jeg syns mye av filosofien her er veldig logisk. Kanskje kommer jeg til å benytte meg av en av treningsplanene herfra, i fremtiden. Tror så absolutt nybegynnere som meg kan ha god nytte av opplegg som er lagt opp å forhånd, istedet for å "dikte" opp sitt eget program. Når det er sagt, har jeg forsøkt å være smart og variere treningen. Hver uke har som regel hatt en rolig langtur, en eller annen variant av intervaller, litt motbakker og noe progressivt. Men når man har skader å ta hensyn til har det lett for å bli forandringer, og heft/lite kontinuitet.

Planen nå da, er å gjøre øvelsene sine minimum annenhver dag. Pluss besøke Tarzan-fabrikken på jobb (som er helt gratis) 2 ganger i uken for litt skikkelig vekttrening. Så får vi se hva som skjer!

En kollega av meg sa noe helt gull til meg ang styrketrening, og er du som meg (som hater) har du glede av dette gullkornet; "Ikke se på styrketreningen som noe du MÅ gjøre, og noe du gruer deg til. Se på den som et redskap som skal hjelpe deg til å kunne løpe mer, og bedre."
For meg, har den tanken hjulpet veldig :)

Meg selv definert

Siden jeg besluttet å nedtegne mine løperier, har jeg tenkt litt på hva slags løper jeg er, og kanskje har lyst til å bli. Jeg syns fremdeles det er flaut å kalle meg selv for "løper", jeg er vel mer en jogger/mosjonist for øyeblikket. I allefall i kroppen. Men i hodet; ja, der er jeg en løper!! Jeg har hørt at lave tanker om en selv og egne prestasjoner er i beste fall hemmende, og kan bidra til at man ikke når sitt potensiale, fordi fokuset, troen og motivasjonen er feil. Desto mer grunn til å slå seg på brystet, og kalle seg det man håper å bli. Tankens kraft skal ikke kimses av!

Jeg er en type som lett blir oppslukt av interessene mine. Når jeg først gjør noe, gjør jeg det skikkelig. Jeg liker å fordype meg i ting, og lære meg så mye om "materien" som jeg kan. Jeg elsker vitenskap og fakta, forskning og utvikling. Og min tilnærming til løping er intet unntak. Da jeg startet å løpe i februar i år, var det med et par gamle joggesko, og en brukt tredemølle. Snøballen rullet, og alt tok fart. Nå eier jeg 8 par løpesko, og halve garderoben er bare treningstøy. Jeg eier også pulsklokke og lagrer alle treningsøktene mine på pc'en. Er dette snobberi? Utstyrshysteri? Kanskje. Men jeg tror selv det er fordi jeg liker å se HVA som SKJER. Hvordan responderer beina mine på ulike sko, hva slags løpeopplevelse gir de meg? Hva har skjedd med pulsen min de siste 7mnd? Hvilepuls da og nå? Hva har skjedd med utholdenheten? Og hva med farten på samme pulsnivå i februar, kontra august? Jeg syns det er utrolig interessant, å lære om hva som skjer i kroppen. Da trenger man måleverktøy og utstyr som hjelper prosessen fremover. Jeg må fremdeles gjøre den tunge jobben selv, mao dra ræva mi ut på tur, svette på mølla, eller på Tarzan-fabrikken på jobb. Og vet du hva? Det er helt herlig!

Når det gjelder treningstøy, kan man jo argumentere med at det er forfengelighet. Her om dagen, ble jeg løpt forbi av en ung herremann i et interessant løpeantrekk. Han hadde en svær hvit bomulls T-skjorte (helt våt av svette), Ola-shorts(!!) til midt nedpå låret (med brett) og tennissokker med blå striper. Jeg ble så fascinert at jeg ikke fikk sett på skoa hans, men det var joggesko iallefall. Ja, også et sånt kjempesvært head-set på huet.
Jeg skriver ikke dette for å henge ut fyren, han var ung og fresh og sikkert kjempegrei, men jeg tenkte med meg selv at slikt utstyr hadde jeg aldri greid å løpe i. Shortsen hadde vært for restriktiv, T-skjorta for klam og ekkel, headsettet hadde sklidd rundt på den svette knollen min, og jeg bare klarer ikke bomullssokker, punktum. Kanskje er jeg snobbete, men jeg liker at treningstøy er funksjonelt og av en god kvalitet slik at det varer lenge. Når man har godt utstyr, tenker man ikke lengre på det, og man kan nyte løpeopplevelsen. Til "Bomullsgutten" kan jeg bare ta av meg hatten, han beviste at løpegleden faktisk er helt uavhengig alt annet, og ytterst reell!

Jeg er ikke merkebevisst som sådan, har ikke kompresjonstights med 2XU på når jeg går for å tømme postkassen. Snobb? Nei. Bevisst? Hell, yes.

Så! Hvor vil jeg hen med løpingen? Eller rettere sagt, hvor vil jeg at løpingen skal ta meg? Jeg håper, rundt jorda. Ikke bokstavelig talt, jeg har ikke planer om å løpe rundt ekvator, men jeg håper at en gang i fremtiden vil jeg få sjansen til å løpe på andre kontinenter, se mer av verden fra løpeskoa.
Ok, la meg forklare. Siden jeg fordypet meg i feltet løping, var det uunngåelig å ikke lese Christopher McDougall's "Born to run". Den boka bekreftet mange tanker jeg hadde fra før jeg startet med løping, og åpnet opp en verden av fantastiske prestasjoner gjort av "vanlige" menn og kvinner. Ultraløpere.

Lite finner jeg mer inspirerende enn slike mennesker. Det går knapt en kveld uten at jeg er innom Youtube for å se på snutter og filmer fra Ultraløpingens verden.  Det jeg elsker ved det, er den ydmyke holdningen utøverne har til hverandre, til løpet/trasséen, til seg selv. Her er det ikke bitre konkurrenter, men kameratskap. Og glede ved å se andre lykkes, selv om de er sist til mål. Det handler om reisen dit, å legge ned arbeidet i seg selv, ta frem sine beste egenskaper. Slåss, selv om man har lyst til å gi opp. Gjøre ting man trodde var umulig. Ja, også elsker jeg løping i naturen! Ikke alle, men de fleste ultraløp går i terrenget, og det er i seg selv motivasjon i mine øyne.

Jeg skal ikke drite ut meg selv ved å legge ut linker til de beste ultra-bloggene osv. Jeg har såvidt pirket i overflaten, og det er MANGE fantastiske utøvere der ute som jeg ikke har funnet enda. Men en kar jeg definitivt har sansen for og som lager mye bra av film og live-podcast (hver mandag), er GingerRunner fra Statene. Han har også nylig gitt ut sitt første album, med herlig musikk som passer perfekt til løping. Min favoritt om dagen! Sjekk ut fyren, sier jeg bare.

Jeg tenker ofte at jeg må være gal, som tenker på ultradistanser etter bare noen mnd med trening. Jeg vet ikke hva jeg snakker om, når sant skal sies. Men det er vel lov å ha mål/stake ut en kurs? Det er vel lov å føle at noe er mer interessant enn andre ting? Da jeg startet løpetrening , var det aller først motivert av å redde meg selv fra dårlig helse. Gå ned i vekt eller få finere rumpe, var ALDRI i mine tanker. Og veldig fort, kanskje allerede etter de to første ukene, gikk det over fra helsemotivert til å bare være en ren skjær glede av å bevege seg. Å løpe er avhengighetsskapende. Jeg løper fordi jeg liker det. Jeg driter (stort sett) i å løpe fort. Jeg vil bare løpe. Og jeg vil løpe langt.

Når man har slike følelser om løping, er det tøft å være en fersking. Hodet vil så mye mer enn kroppen. Men heldigvis er det ting som vil jevne seg noe ut. Legger jeg ned arbeidet, vil jeg bli sterkere. Kroppen min har det i seg. Alle kropper har det i seg. Jeg kan, og jeg vil.

Neste gang vil jeg skrive litt om hvordan starten har vært for meg, og hvor i prosessen jeg er, akkurat nå.

Hvordan galskapen startet.... Del 2.

De neste ukene ble i stor grad tilbrakt på Finn.no. Torget. Sportsutstyr. Jeg hadde klekket ut en snedig plan som skulle forsikre meg om at jeg ikke lengre skulle ha unnskyldninger for å slippe å trene. Tredemølle.
En mølle hjemme, ville drastisk redusere dørstokkmila. Den ville eliminere problemstillingen "dårlig vær", og ville redusere tid man ellers ville brukt til å transportere seg selv til og fra trening. Det gjelder å legge ting til rette for å lykkes! Dessuten visste jeg fra tidligere, at mølle er gøy! Det er noe ved det å følge med på fart, distanse og tid som jeg syns er motiverende. Å konkurrere mot seg selv. Se fremgang.

Det endelige valget av mølle falt, og herligheten ble hentet i hus og rigget på plass. Den 2. februar 2014 ble den første økten nedtegnet (og utført). 30 minutter jogg. Med en god del gå-pauser ispedd.
Det var en ydmykende og dønn ærlig opplevelse. Rett i fleisen. Langt fremskreden latskap er en stor kamel å svelge. Men jeg syns samtidig det var utrolig motiverende. Det føltes så vanvittig deilig etterpå. Å vite at jeg hadde startet! Ikke bare tenkt på å gjøre noe, men faktisk GJORT det. Jeg så meg aldri tilbake.

Ukene raste forbi. Jeg leste alt jeg kom over om løping, løpeteknikk, løpesko, treningsopplegg. Jeg meldte meg inn i Kondis. Jeg kjøpte meg pulsklokke. Og jeg meldte meg på mitt første løp, en 5 km i mai. Løpet skulle fungere som motivasjon og en pådriver. Samtidig var det noe helt nytt for meg, og noe å glede seg til! I ettertid ser jeg jo at 3 mnd trening er ganske lite for å stille i løp fra "scratch". Men arrangementet var uhøytidelig, og ment for alle uansett nivå. Jeg hadde ingenting å tape. Jeg fikk det tøft underveis, men samtidig var det utrolig lærerikt, gøy og ga mestringsfølelse. Jeg løp hele veien (hadde aldri løpt 5 km i strekk før) og greide å komme i mål på 28.59. Jeg var superfornøyd (ville gjerne klare det på under 30.00), og selv om tiden er elendig i 5K sammenheng, vil det løpet alltid føles som en liten seier for meg!

Jeg pådro meg også min første "idrettsskade" i oppkjøringa til dette løpet. Man hører det er viktig å begynne forsiktig, og øke gradvis, men det er vanskelig når man blir bitt av basillen. Dessuten får man voldsomt med overskudd nokså fort etter at man setter i gang med trening, og får problemer med å begrense seg. Til og med det å legge inn obligatoriske hviledager blir veldig vanskelig. Så foten min gjorde det for meg, med et snev av plantar fascittt. Takket være pulsklokka, ble all trening lagret, og det var nyttig å kunne gå tilbake å se i loggen hva som hadde skjedd.

Jeg hadde økt volumet ganske kraftig fra en uke til den neste, og det tålte ikke foten. Jeg har alltid vært vitenskapelig anlagt, og når noe ikke virker må jeg finne ut hvorfor. Jeg kom frem til at dårlig teknikk var delvis årsaken, og besluttet å gjøre noe med det. Jeg meldte meg på kurs hos Learn2Run, og det  forandret en hel del. Jeg anbefaler alle nye løpere å ta et kurs i løpeteknikk, eller om du har løpt i mange år men har problemer. Eller ikke har det. Poenget er at det er svært nyttig, og kan gjøre løpingen enda herligere enn den allerede er!

Jeg lærte at teknikk spiller en stor rolle for meg, men det gjorde også at jeg begynte å interessere meg mer for løpesko. Noen løpesko hindrer deg i å løpe riktig, mens andre faktisk kan hjelpe deg i riktig retning. Noen løpesko gjør det mulig for deg å løpe med dårlig teknikk, uten altfor mye ubehag (en stund), mens atter andre gjør at du skader deg umiddelbart om du løper med dårlig teknikk. Jeg var alltid opptatt av biomekanikk da jeg drev med hester og hovtrim, og jeg opplevde at mange ting var overførbart til mennesker. Menneskefoten har fantastiske egenskaper som kan påvirkes, endres og svekkes av forskjellige faktorer. Jeg hadde nå en svak fot og det ble viktigere for meg enn noensinne å få føttene mine sterke og i orden.

Selv om jeg var skadet, var det aldri snakk om å holde opp med trening. Jeg la om treningen, og plantar fascitt betød at jeg måtte sykle på spinningsykkel et par uker for å hvile foten. Dårlige nyheter bare etpar uker før løpet mitt. Men det hjalp. Man må lytte til kroppen, og gjøre det som må til. Foten er fremdeles ikke 100%, men man lærer seg skadebegrensning og når man skal pushe eller backe unna.

Jeg vet ikke hvorfor løpingen har blitt så viktig for meg. Andre ville kanskje tenkt at : -ok, skadet etter bare noen mnd, da er det nok bare å gi seg med løping. For meg dreier "alt" seg om å kunne fortsette å løpe. Løpingen har snudd tilværelsen på hodet. Den har gitt meg økt livskvalitet. Masse energi. Masse ny kunnskap. Noen nye venner. Et bedre syn på meg selv. Inspirasjon til å gjøre store ting. Sette meg hårete mål.

Jeg løper. Og jeg er stolt av det!

Hvordan galskapen startet... Del 1.

Jeg har alltid ansett meg selv for å være en aktiv person. Jeg er glad i skog og mark, en arv jeg har fra min oppvekst i Nord og friluftsglade foreldre. Jeg har drevet med hest mesteparten av mitt voksne liv, selv om det nå er et avsluttet kapittel. Jeg var (veldig) sen om å skaffe førerkort, noe som bidro til nokså mye gange og sykling opp gjennom åra. I 2009 var jeg i "mitt livs form", syklet rundt 7 mil daglig til og fra arbeid i vår/sommer/høst-sesongen. Når jeg tenker på det nå, blir jeg nesten misunnelig! Tenk å være i så god form!

Men hva skjedde så? Jo, jeg gikk på rattata'n (med sykkel) to dager før sommerferien -09 og brakk bekkenet på flere steder. Det ble sykehus i to uker, og så kurbad med opptrening i 7 uker etter det. Og vips, så var jeg redusert til en lat bedagelig sofagris igjen. Treningsavhengigheten man opparbeider seg ved fysisk aktivitet, var utrolig plagsom da det bare kunne stables rundt på krykker, men hadde dessverre gått helt over da jeg endelig var grodd sammen etter 9 uker. Jeg kom meg liksom aldri i gang etter det... Jeg var tung og daff, og vinteren var på vei igjen. Den treningen kunne vente...til våren, liksom.

Fire år og noen mnd senere. Nyåret 2014. Jeg hadde nådd en all time low. Jeg hadde dessuten fått førerkort høsten 2012, og hadde dermed enda mindre grunn til å gå eller sykle steder. Jeg trøstet meg med at jo; jeg hadde jo hest og var aktiv!! Og en fysisk krevende fabrikkjobb hadde jeg jo også. Det talte da som trening. Jøssda.

Det virkelige skredet ble utløst av noe så dumt som et skjørt jeg hadde sydd til meg selv. Det skulle fotograferes og puttes på bloggen. Jeg tok den vanlige runden med selvutløser og kamera, men da bildene skulle redigeres, fikk jeg sjokk. Jeg så plutselig hvor dvask jeg var blitt, ikke sykelig overvektig eller noe sånt, bare slaskete, bleik og usunn. Det var virkelig en vekker. Noe måtte gjøres.

Jeg hadde følt meg generelt dårlig hele denne vinteren. Jeg syns arbeidet var tungt, hadde smerter i kroppen og lite overskudd. Jeg lurte rett og slett på om jeg var syk. Jeg bestilte time hos legen min og fikk tatt blodprøver, inkludert alt hormonelt. Resultatene kom, men det eneste negative å spore var mangel på Vit D. Nokså vanlig for nordmenn i mørketida. Jeg kjøpte tran og Vitamin D tabletter, og gikk deretter i meg selv.

Jeg så meg selv rett i hvitøyet, og konkluderte med at ; -Siri, du er i ræva form.

Sant. Jeg hadde nok aldri vært i så dårlig form noensinne. Og på toppen av det var jeg plutselig 37 år. Når man er yngre, går det å holde seg i form mer av seg selv. Det krever ikke svært mye innsats. Man er mykere og smidigere, og trenger mindre søvn og restitusjon etter anstrengelser. Dessuten ser man freshere ut bare fordi man er noen-og-20. Jeg har aldri vært særlig forfengelig, men det er noe med det når man ikke lengre kan stå for den man har blitt.

Klar....Ferdig......Blogg!!

Som eier av EN blogg allerede, har jeg hatt en pågående debatt med meg selv, om jeg strengt tatt trenger en til. Vel, trenger og trenger.. Beslutningen er iallefall tatt, om å ha denne lille nettkroken som mitt sted å samle alt treningsrelatert i livet mitt. Om den kan være til glede eller nytte for andre er bare et pluss, og virkelig hyggelig! Hvis ingen skulle være interesserte, er det også kult, da jeg likevel kan bruke denne bloggen som oppslagsverk når jeg er gammel og grå.

For å avklare først som sist, jeg er ikke en idrettsutøver. Jeg har ikke studert treningsfysiologi, eller andre idrettsrelaterte fag. Jeg er ei helt vanlig dame (uten barn), som fant det i meg å begynne med løping i en alder av 37. En fantastisk aktivitet som jeg håper mange flere blir smittet av! Stoffet her vil bestå av egne erfaringer, opplevelser, synsing og meninger om løping og alt som hører til.

Enjoy!