Mitt nye liv som "løper" ble utløst av et "nok-er-nok"-øyeblikk. Du vet, slike øyeblikk som utløser nyttårsforsetter og et utall av mer eller mindre intelligente påfunn. Heldigvis, i dette tilfellet har det holdt hele veien inn, og jeg føler vel ikke i det hele tatt at lysten til å løpe har avtatt. Som nevnt i forrige post, er mitt ønske for meg selv og en dag kunne løpe langt. Veldig langt. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det!
I mitt "gamle liv", var jeg en helt gjennomsnittlig aktiv person. Jeg hadde fritidsinteresser som fikk meg ut i frisk luft daglig, og jeg syns jeg holdt et greit nivå. Etterhvert som treningen tok til, gikk det opp for meg at det jeg hadde bedrevet ikke var noe annet enn normal aktivitet man kan forvente av et voksent menneske med fast jobb, og sunn fornuft. Jeg var slett ikke i god form til å løpe, og det faktum at jeg var blitt 37år (og av det "svake kjønn") tippet ikke vekten i min favør. Så mitt utgangspunkt var noe labert.
Jeg merket fort formstigning. Pusten gikk lettere, jeg kunne løpe lengre sammenhengende og jeg begynte å tenke på ting jeg kunne delta i utover sommeren og høsten. -"jeg gleder meg til jeg er i bedre form!" tenkte jeg. Jeg meldte meg på et par småting for moro skyld, for å ha noe å glede meg til. Jeg gjorde feilen med å få ambisjoner for tidlig. De var veldig lave, bare en flat 5km og et kort motbakkeløp, men likevel. Ambisjoner gjør at man pusher litt, og fremskynder prosessen.
Jeg følte meg pigg, men så gikk det som det måtte. På en litt overmodig tur i skogen, på steinete underlag, holdt jeg for høy fart i nedoverbakkene de siste to kilometerne til bilen. Jeg avsluttet sterkt og var fornøyd, helt til jeg skulle ut av bilen hjemme. Jeg greide nesten ikke å gå. Hælene var utrolig smertefulle, og det dro skikkelig under fotbladet på venstre fot. Det dummeste av alt var at jeg hadde kjent litt på "noe" under den foten en ukes tid allerede. Jeg vet at årsaken var en kombo av flere ting; skovalg, løpeteknikk, underlag og fart, men utfallet ble skade og jeg lærte mye av den hendelsen.
Jeg var i prosessen med å justere på teknikken i denne perioden. Jeg hadde gått fra lav-kadens hælløping, til det jeg hadde forstått som forfot-løping med høyere kadens og en helt annen type sko. Jeg tok ikke advarslene om gradvis tilvenning alvorlig NOK, men var ivrig og lykkelig over å ha funnet frem til løpesett og sko som virkelig føltes bra! Jeg roterte mellom flere ulike sko (8-2mm drop) men mine 37år gamle føtter var bare ikke sterke og fleksible nok. Jeg var ikke flink nok til å slippe ned hælen på venstre fot, og resultatet var mild plantar fascitt. Hva som skjedde med hælen på den siste turen vites ikke, men jeg antar en "knusning" og overbelastning av samtlige ligamenter på medial side av hælbeinet. Ikke tilfeldig at det var den foten jeg overpronerte med...
Jeg iset ned beina, og neste dag var det bare å finne frem krykkene. Jeg kunne gå (sort-of), men ville hvile beinet helt. Etter et par dager var jeg mye bedre, men løping var utelukket. Sykling gikk derimot helt fint, så alle øktene i de neste to ukene ble gjort på spinningsykkel. Grusomt kjedelig, men jeg bevarte formen og beina ble gradvis bedre.
Nå, over 4 mnd senere er jeg nesten helt bra. Plantar-smertene var de første som forsvant (flaks!!), mens innside hæl-smerter og achilles-feste-surmuling har vært en seig kjerring å bli kvitt. Har ikke tatt noen medikamenter, men har hele tiden lyttet til kroppen og lagt opp treningen etter smertene. Løpeteknikken har også blitt finpusset, og overdrevent forfot-isett har blitt mere midtfot. Har også fokusert mye på fotstyrke/fleksibilitet og sko med gradvis lavere drop.
Moralen i historien er nok at en "gammel" kropp trenger tid. Muskler, lunge- og hjertekapasitet kommer ganske fort, mens sener og slike ting med mindre blodgjennomstrømning og saktere regenerering tar tid å styrke. Å gi seg med løping har aldri vært noe tema, og skader kan lære deg mye om din egen kropp og trening.
Mine løpeplager har mest oppstått på venstre side. Den svakeste. Etter bekkenbruddene mine trente jeg ikke på nesten 5 år, og mitt dominante høyre ben fikk fritt spillerom. Det ble sterkt, og fleksibelt, mens venstre side bare "slang med". All hoftemusklatur på venstre side er svak, og setemusklaturen sover og er vanskelig å få fatt i. Når jeg løper, har jeg løpt med lårmusklaturen, når man i tillegg har litt dårlig kjernemusklatur blir man veldig ustabil. Føttene må jobbe veldig for å stabilisere, og den svake siden blir overbelastet.
Jeg har innsett, er at det må bites i det sure styrketrenings-eplet (å, som jeg avskyr styrketrening). Løping alene gjør deg ikke sterk (nok) til å løpe (mye), og er du asymmetrisk (de fleste er det i ulik grad) blir du antakelig som meg og løper deg selv i stykker. Selv om føttene mine ble bedre etterhvert, fikk jeg for noen uker siden problemer med hoftebøyer på høyre side. Den sterke siden som har fått all jobben med å drasse rundt på alt "daukjøttet" til venstre. Kompensasjon fører etter en tid til flere problemer og enda mer ubalanser i musklaturen. Hadde jeg tenkt på alt dette i begynnelsen, hadde jeg nok trent styrke ved siden av fra dag 1, og kanskje hadde jeg vært nogenlunde problemfri idag.
MEN, det er aldri for sent og jeg har de siste to ukene vært flink og gjort øvelser som skal hjelpe meg til å bli sterkere der jeg trenger det aller mest. Jeg har funnet et sett med øvelser spesifikt rettet mot hofte og sete som jeg syns virker bra. De er enkle og effektive, og krever kun en strikk og litt gulvplass. Strenght Running er kilden, og jeg syns mye av filosofien her er veldig logisk. Kanskje kommer jeg til å benytte meg av en av treningsplanene herfra, i fremtiden. Tror så absolutt nybegynnere som meg kan ha god nytte av opplegg som er lagt opp å forhånd, istedet for å "dikte" opp sitt eget program. Når det er sagt, har jeg forsøkt å være smart og variere treningen. Hver uke har som regel hatt en rolig langtur, en eller annen variant av intervaller, litt motbakker og noe progressivt. Men når man har skader å ta hensyn til har det lett for å bli forandringer, og heft/lite kontinuitet.
Planen nå da, er å gjøre øvelsene sine minimum annenhver dag. Pluss besøke Tarzan-fabrikken på jobb (som er helt gratis) 2 ganger i uken for litt skikkelig vekttrening. Så får vi se hva som skjer!
En kollega av meg sa noe helt gull til meg ang styrketrening, og er du som meg (som hater) har du glede av dette gullkornet; "Ikke se på styrketreningen som noe du MÅ gjøre, og noe du gruer deg til. Se på den som et redskap som skal hjelpe deg til å kunne løpe mer, og bedre."
For meg, har den tanken hjulpet veldig :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar