Etter bare tre måneders trening, troppet jeg opp på startstreken på Schongs5'ern i vakre Hønefoss, den 4.mai -14. Et lisensfritt kvalitetsløp, ypperlig!
Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle konkurrere i noen ting som helst, iallefall ingenting fysisk!
Jeg var aldri god i gym på skolen og var som regel den som stod igjen til slutt når det skulle velges lag. Slikt gjør noe med lysten, og er sikkert grunnen til at jeg til dags dato ikke er interessert i lagidrett. Individuelle øvelser, derimot, har aldri virket avskrekkende, men det å "vise seg fram" i konkurranser har ikke vært noe mål.
Et eller annet har skjedd på den fronten, føler jeg. Ikke så mye det at jeg vil konkurrere for å "knuse" motstandere (yeah...as if...), men å heller knuse sitt tidligere selv. Jeg er sikker på at de fleste som løper (utenom eliten, som faktisk KAN knuse motstandere), har det på denne måten. Det er virkelig noe voldsomt motiverende å bryte sine egne grenser, greie å slå sin egen tid fra i fjor på en gitt distanse. Man går liksom ikke tom for ting å forbedre, ei heller løp å stille i.
Jeg syns rett og slett det var stor stas å stille til start, med nummer på brystet! Den spente stemningen, alle de blide, spreke folka som myldret rundt og som så ut som de visste hva de drev med!
Jeg hadde (Gudskjelov!) fått med meg en kollega fra jobben som medkonkurrent (så vel bare ryggen hans i det fjerne de første 300m før'n var vekk i en støvsky....). Selv om vi ikke løp sammen var det veldig fint å ha en å dele dette med, han er forresten til dags dato den eneste jeg kjenner som løper. Det var faktisk hans debut også, men med et helt annet nivå av konkurranseinstinkt og nerver!
Jeg følte meg merkelig rolig. Tror jeg var det man kaller "satt ut", og forsøkte bare å gjøre det som virket logisk! Da startskuddet smalt, skvatt jeg himmelhøyt og la i vei! Helsike, jeg forventet kanskje "klar-ferdig-gå!", ikke skudd!! Alt man ikke vet :)
Selv om det begynner å bli noen mnd siden, husker jeg godt følelsen. Jeg hadde aldri løpt 5 km i strekk før, men hadde tro på at det skulle gå. Jeg plasserte meg langt bak ved startlinja, ikke no vits å stille seg for langt fram, og bli trampet i hjel av horden. Farten forsøkte jeg å holde litt nede, men ble straks litt bekymret da "alle" bare raste avgårde. Det roet seg heldigvis, og jeg fant en rygg å henge på som holdt en passe fart. Omtrent halvveis i løpet forserte vi en park, der det var korpsmusikk. Merkelig hvordan slike ting motiverer! Jeg slet litt allerede, men å få markert at man bare hadde resten igjen hjalp litt. En stund, iallefall :) De siste 2 km var en liten kamp med seg selv, jeg hadde flere ganger lyst til å begynne å gå, men sa til meg selv at -Du, som liksom vil løpe ultra en dag, får se til helv**te å springe! Så det gjorde jeg. Den siste km begynte det å komme folk bakfra som passerte, og det ga også motivasjon til å presse litt til.
Før start hadde jeg tre uhøytidelig mål:
- fullføre
- å greie målgang under 30min
- ikke bli sist i min årsklasse (i fjor var dårligste tid på over 38min, det skulle gå!)
Mens jeg kreket meg mot mål, med knute på lungene, hørte jeg en stemme bak meg, fra fartsholderen på 30 min. -Kom igjen dere, om dere følger meg når dere målet på 30 min!!
WHAAAT!? Var han bak meg??? Det betød at mitt mål på sub 30 var oppnåelig! Bare en trynings ville stoppe meg nå! Jeg ble plutselig fylt av energi, og "spurtet" den siste 100m mot målstreken.
Tiden ble 28.59. Mission accomplished!
I alle sammenhenger, er ikke dette en tid å skryte av, men for meg var det en seier! 3mnd trening er ikke så mye, og når jeg tenker på det i ettertid løp jeg (nesten) hele løpet på trass og dritt, og pulsen lå skyhøyt. Dessuten var foten min ikke bra, plantar fascitt, og jeg hadde ikke løpt hele uka i forveien. Samma det, hjertet mitt fortsatte å slå, foten var ikke værre enn før jeg løp og jeg var strålende fornøyd da jeg gumlet gratis-frukten min på gresset etterpå! Jeg lærte mye av dette løpet, både om meg selv og om hvordan slike konkurranser fungerer. Alt skal læres!
Det eneste skåret i gleden var da resultatlistene kom opp. Jeg VAR sist i min årsklasse. Damn.
I fjor var det sikkert en koselig dame som brøt sine grenser, da hun stilte til start og kom seg til mål på 38 minutter, men i år var jeg henne. Men det er greit. 2 av 3 syns jeg er godkjent og om jeg skulle bomme på et av målene, så var akkurat det målet det riktige å misse på :)
Alt i alt, en flott opplevelse å se tilbake på, og det varte ikke lenge før jeg og min kollega trålet terminlista etter en ny (flat) 5 km utfordring. Den går nå til lørdag, på "hjemmebane". Elveløpet i Drammen. Nå med 7mnd trening under beltet, er jeg klar for PERS!! (om hoftebøyer'n vil...)
Wish me luck!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar