Motbakke-debut à la fiasko!

Ja, så da har man hatt sin aller første motbakke-opplevelse med nummer på brystet.
Jeg meldte meg på Oslos Bratteste tidlig i mai i år med store planer om å forsere monsterbakken i "fin stil". Men hva skjedde egentlig med alle treningsturene i Eiker-bygdenes ymse skråninger?

Njæh. Det var alle disse småskadene som forlangte å bli tatt hensyn til. Visst hadde jeg trent, både jevnt og bra. Men motbakkene sparte jeg meg stort sett for så lenge hælen var sint, og antakelig med rette.
Så gårsdagens arrangement hadde intet annet mål enn å få klort seg opp Wyller, og innkassere deltaker-lua på toppen.

Dagen startet med fravær av frokost, forsinket tog til hovedstaden (Takk, NSB, for ekstra spenning) hvor jeg deretter skulle ta T-banen til Voksenskog. Jeg fant riktig spor, og befant meg blant masse lycra-kledte mennesker med poser fra Oslos Bratteste og jeg tenkte at dette klarte jeg bra. Banen kom og jeg fulgte horden ombord. Godmusikk på øret, og fred i sjelen. Etter en stund, la jeg merke til at alle gjorde seg klare til å gå av, jeg ble sittende, for utsiden var altfor urban til å være Tryvann. Jeg tittet på linjekartet og fikk tidenes Doh-øyeblikk. Jeg var på feil bane. Røa er IKKE en holdeplass på linje 1 til Frognerseteren.

Jeg fikk hoppet av på neste, og tok banen tilbake til Røa. Om alle disse folka skulle til Tryvann måtte det bety at det var reisealternativ fra Røa. Og helt riktig, her var det satt opp gratis buss. Reddet. Jeg satte meg til på bussen, som skulle vente på neste T-baneforsyning med deltakere.
Jeg sjekket for sikkerhets skyld OB's nettside for å se hvor bussen skulle stoppe, og da gikk det opp for meg at bussene var ment for folk som HADDE hentet startnummer, og dermed kunne unne seg luksusen å bli kjørt til start i bunnen av bakken. Jeg hadde ikke startnummer, og ville dermed bli nødt til å løpe opp bakken for å hente startnummeret, deretter ned bakken til start og så opp igjen til mål.
Not. Going. To. Happen.

Passe bratt.
(kilde)

Klokka begynte nå å bli lovlig mye. Fristen for å hente nummer var satt til 13.45 og kjapp hoderegning sa meg at jeg ikke ville rekke det. Jeg måtte ta banen til Majorstuen og så opp til Voksenskog, og gå/løpe de 900m til arena'n. Men jeg måtte jo forsøke. Jeg hadde jo tross alt forhåndskjøpt en trøye, og betalt gode penger for å starte. Jeg ankom toppen ca 1405, og til min store overraskelse så jeg at startnummer-utleveringen fremdeles var åpen. I hysteri fikk jeg skreket til meg konvolutten og måtte frem og tilbake noen ganger etter trøya. Klokka var godt og vel 14.10. Puljen min skulle starte 14.35, ca 3 km lengre ned i terrenget. Så jeg la på sprang. Hadde det vært tidtakning den veien hadde jeg antakelig vunnet med bravur.

Jeg tenkte mye rart der jeg raste ned "fjellsiden". Om jeg kom for sent, og ikke fikk starte, måtte jeg likevel krype opp bakken UTEN å få deltakerpremien, som jo var målet for dagen. Jeg vurderte selvsagt å drite i hele greia, og bare stå på sidelinja og heie på de som hadde fremsyn nok til å komme seg på riktig bane. Men nei, jeg skulle klare det! Dette hadde kostet meg så mye så langt at å gi opp var utelukket.

Jeg rundet hjørnet på bygget i bunnen av bakken idet skuddet smalt. Jeg beinet ut startporten med startnummeret i kjeften, sekk på ryggen, og overtrekksbuksa fremdeles på. Jeg var iallefall med!!
Herfra ga jeg egentlig faen. Løpet var ødelagt likevel, det var ikke snakk om å yte noe med den oppladningen. Jeg slappet bare av og gikk bakken. Jeg skulle egentlig bare hjem, jeg nå :)

Så tenkt, så gjort! Dagen var fin og solfylt, og jeg fikk jo grei trening, med selskap til og med!
Buksa mi var altfor varm, og truet med å kvele-koke meg. Sekken var bare trist å ha på, og kamikaze-turen til start hadde kverket låra mine så jeg løp ikke det flate midtpartiet engang.
Usportslig, tenker du kanskje, men jeg hadde rett og slett ikke motivasjon igjen i kroppen.
Jeg krysset målstreken på pinlige 37.33, fikk goodie-bagen og bega meg på hjemveien.

Jeg tror nok Oslos Bratteste er topp om du deltar sammen med venner. Eller om du er eliteutøver/supertrent, og faktisk greier å løpe hele bakken. Eller om du finner motivasjon i å slå din egen tid fra i fjor. Eller om å komme deg opp bakken er noe du aldri trodde du skulle klare, altså bryter dine egne barrièrer. Jeg, for min del, finner ikke helt "rosinen i pølsa". Jeg tvilte aldri på at jeg skulle komme meg opp bakken, det var liksom bare å gjøre det. Jeg var der alene, og hadde ingen å dele "øyeblikket" med. Å komme til toppen føltes som et antiklimaks (jeg hadde jo tross alt vært der tidligere på dagen).

Jeg vil ikke virke surmaget, det var jo min egen feil at det ikke ble den oppturen det var ment.
Men jeg er ikke sikker på at dette var min type arrangement. Og det er helt greit :)
Det er positivt å lære mer om seg selv. Og jeg tror jeg lærte i går at jeg liker bedre arrangementer med litt mindre "disko-faktor". Eller kanskje jeg bare er furt, fordi jeg skuffet meg selv? Hvem vet, det er iallefall no hard feelings (ei heller planer om å delta til neste år.)

Neste post på programmet nå, er Nøklevann rundt den 11.oktober. Det gleder jeg meg til!
En løpbar trasé i nye omgivelser, og jeg skal denne gangen ha med en venn (selv om vi løper hver vår distanse)!!!