Elveløpet 5K - min andre løpsopplevelse :)

Ja, da var dagen her!
Den som jeg har ventet på, og trent iherdig mot siden 4. mai. Dagen da jeg skulle måle meg opp mot mitt 4 mnd yngre jeg.

Dagsformen var strålende, jeg sov godt hele natta, men ble vekket av sommerfugler rundt kl 0600. Lå deretter å spant i et par timer til, før jeg stod opp på relativt smidige ben. Starten skulle ikke gå før kl 1400, så MASSE tid til å bli nervøs og gira på. Noe jeg ble, og som stod i skarp kontrast til mitt første løp. Det er ikke ofte jeg har nerver, men idag var jeg både skjelven og skikkelig stressa. Måtte til og med ut for å komfort-shoppe en ny løpetrøye bare for å ha noe annet å tenke på. Det hjalp ingenting.

Perse-skoa og et nyyydelig symmetrisk
startnummer. Ja, jeg er rar.

Da klokka var 1300, ble jeg satt av i byen av min sambo (som hadde bedre ting å gjøre) og jeg gikk på ben av gelè mot startområdet for å se meg rundt. Jeg og min løpekollega hadde løpt trassèen et par dager i forveien, så jeg følte meg forberedt på hva som ventet.

Drammen lå badet i sol, elva lå stille som en glitrende åre gjennom byen. Tempen var på 20-tallet. Helt perfekt! Det myldret av spreke folk som varmet opp og strakk på seg, jeg følte meg litt som en kylling blant ørner. Rart at man alltid skal fokusere på alle som ser bedre og raskere ut... Snakker om å dra seg selv ned i "dritten".

Min kollega og medkonkurrent dukket opp godt over kl 13, like nervøs og stressa. Vi la ut på skikkelig oppvarming (noe vi feilet med glans med i mai) og holdt på å komme for seint til start. Bare 2min før skuddet gikk kom vi heseblesende til startområdet. Bedre sent enn aldri. Vi var iallefall ordentlig varme denne gangen :)

Vi ønsket hverandre lykke til, han inntok sin plass fremst i feltet, mens jeg stod i de bakre gemakker. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke vil stå så langt fram at jeg hindrer folk, men jeg lurer på om ikke dette er en litt pysete strategi. Jeg KUNNE jo stått lengre frem, og ut til siden da!!

Den første kilometeren gikk fint, tempoet var passe og jeg fikk tråklet meg forbi endel mennesker. Løypa her var på grus, og litt smal enkelte steder og på den andre kilometeren ble jeg liggende litt fast mellom to som tydeligvis ikke løp sammen, men de hold lik fart og lå med ca en meter mellom i lengde-retningen, samt på hver sin side av stien. Tempoet hadde roet seg betraktelig etter start-rushet. Vann på den ene siden, bratt skråning på den andre. Jeg kom liksom ikke forbi. Nå er ikke jeg den som har lett for å hverken knuffe eller be folk flytte seg, altfor veloppdragen. Jeg kom forbi etterhvert, men det var ikke ideelt for tiden.

Den tredje kilometeren fikk jeg plutselig plunder med øreproppene mine. Siden jeg ikke er glad i å løpe gatelangs, trenger jeg musikalsk motivasjon. Mine Yurbuds har ALDRI ramla ut før, så jeg stolte på at de ikke ville svikte meg. Men det gjorde de. Jeg vet ikke hvor mye slikt kan ha å si, men det var definitivt distraherende. Jeg hadde nok hatt godt av å heller bruke det fokuset på å holde oppe trøkket, og tenke teknikk. Jeg syns denne strekka var den værste, og slet litt med motivasjonen. Etter et fint stykke asfalt, var det på den fjerde kilometeren nå tilbake på grus igjen og det kjentes bare pyton. Jeg kunne se Ypsilon bro som var målet, men det virket bare så laaaangt og seigt.

Tatt fra Elveløpets side.
Jeg var altfor stressa til å huske å fotografere :)

Da jeg passerte merket for 4 overståtte kilometere, var det bare å piske på. Jeg passerte faktisk noen folk, og ca 500m fra mål satt en annen jobbkollega som var løypevakt på en stein i sola. Han visste at målet mitt var å klare ferden på under 25 min, så han ropte noen velvalgte gloser som jeg trengte godt. Det var et kjærkomment energipåfyll, og jeg satte opp farten enda litt. Rett før broen var det en liten kneik opp mot veien som så uskyldig ut, men kjentes godt i beina. Jeg jobba på opp broen og hadde nok igjen til en spurt ned mot mål. Jeg så en lysende rød klokke til min høyre. 26-og-ett-eller-annet. Faen.

Etter å ha analysert data'ene fra Polar, er det helt klart at den andre kilometeren kosta meg målet. Det gikk altfor sakte her. Jeg mangler erfaring med hvor mye jeg kan presse og husker jo at jeg tenkte at det ikke gjorde så mye å bli liggende bak de to, for da ville jeg spare meg til slutten. Jeg er rett og slett for forsiktig, for jeg er redd for å stivne eller sprekke. Jeg tror nok selv at jeg hadde tålt litt høyere fart underveis og litt høyere puls.

Jeg gjorde også den feilen at jeg ikke brukte klokka mi underveis. Jeg visste at å holde i snitt 12km/t over 5km er fort for meg, så jeg turte ikke se på den i tilfelle jeg ville bli demotivert av å ikke greie 5min på kilometeren. Så SÅ feigt!!! Jeg skulle brukt den og kjempet kampen, istedet for å synse at det kjentes fort nok ut. Vel vel... Lessons learnt. Jeg tror at når man er i løp, greier man å ta ut mer enn på trening fordi det er adrenalin i spill. Hadde jeg hatt guts til å bruke klokka som pisk/gulrot.... nei, pisk, hadde jeg klart målet.

På den positive siden, perset jeg med 2:45. Den offisielle tiden min idag ble 26:12 og det er jeg greit fornøyd med i det perspektivet. Jeg har løpt i 7 mnd nå, og det kan jo bare gå èn vei!
Må jo selvfølgelig få med at min løpende kollega hadde mål på under 20min, og var inne på 19:57!
Grattis til Hans Olav!! Spreking!

En annen positiv side ved dagen, var at jeg ble nummer 6 i min årsklasse. I mai var jeg sist, så det var deilig å være nummer 6 av 18. Det sier jo selvfølgelig ingenting om noen ting, men det er trivelig å tenke på likevel :)

Nå skal jeg finne frem Terminlista og se om jeg kan finne èn liten 5K til, i år.
Jeg er revansjesugen!!!!!!