Motbakke-debut à la fiasko!

Ja, så da har man hatt sin aller første motbakke-opplevelse med nummer på brystet.
Jeg meldte meg på Oslos Bratteste tidlig i mai i år med store planer om å forsere monsterbakken i "fin stil". Men hva skjedde egentlig med alle treningsturene i Eiker-bygdenes ymse skråninger?

Njæh. Det var alle disse småskadene som forlangte å bli tatt hensyn til. Visst hadde jeg trent, både jevnt og bra. Men motbakkene sparte jeg meg stort sett for så lenge hælen var sint, og antakelig med rette.
Så gårsdagens arrangement hadde intet annet mål enn å få klort seg opp Wyller, og innkassere deltaker-lua på toppen.

Dagen startet med fravær av frokost, forsinket tog til hovedstaden (Takk, NSB, for ekstra spenning) hvor jeg deretter skulle ta T-banen til Voksenskog. Jeg fant riktig spor, og befant meg blant masse lycra-kledte mennesker med poser fra Oslos Bratteste og jeg tenkte at dette klarte jeg bra. Banen kom og jeg fulgte horden ombord. Godmusikk på øret, og fred i sjelen. Etter en stund, la jeg merke til at alle gjorde seg klare til å gå av, jeg ble sittende, for utsiden var altfor urban til å være Tryvann. Jeg tittet på linjekartet og fikk tidenes Doh-øyeblikk. Jeg var på feil bane. Røa er IKKE en holdeplass på linje 1 til Frognerseteren.

Jeg fikk hoppet av på neste, og tok banen tilbake til Røa. Om alle disse folka skulle til Tryvann måtte det bety at det var reisealternativ fra Røa. Og helt riktig, her var det satt opp gratis buss. Reddet. Jeg satte meg til på bussen, som skulle vente på neste T-baneforsyning med deltakere.
Jeg sjekket for sikkerhets skyld OB's nettside for å se hvor bussen skulle stoppe, og da gikk det opp for meg at bussene var ment for folk som HADDE hentet startnummer, og dermed kunne unne seg luksusen å bli kjørt til start i bunnen av bakken. Jeg hadde ikke startnummer, og ville dermed bli nødt til å løpe opp bakken for å hente startnummeret, deretter ned bakken til start og så opp igjen til mål.
Not. Going. To. Happen.

Passe bratt.
(kilde)

Klokka begynte nå å bli lovlig mye. Fristen for å hente nummer var satt til 13.45 og kjapp hoderegning sa meg at jeg ikke ville rekke det. Jeg måtte ta banen til Majorstuen og så opp til Voksenskog, og gå/løpe de 900m til arena'n. Men jeg måtte jo forsøke. Jeg hadde jo tross alt forhåndskjøpt en trøye, og betalt gode penger for å starte. Jeg ankom toppen ca 1405, og til min store overraskelse så jeg at startnummer-utleveringen fremdeles var åpen. I hysteri fikk jeg skreket til meg konvolutten og måtte frem og tilbake noen ganger etter trøya. Klokka var godt og vel 14.10. Puljen min skulle starte 14.35, ca 3 km lengre ned i terrenget. Så jeg la på sprang. Hadde det vært tidtakning den veien hadde jeg antakelig vunnet med bravur.

Jeg tenkte mye rart der jeg raste ned "fjellsiden". Om jeg kom for sent, og ikke fikk starte, måtte jeg likevel krype opp bakken UTEN å få deltakerpremien, som jo var målet for dagen. Jeg vurderte selvsagt å drite i hele greia, og bare stå på sidelinja og heie på de som hadde fremsyn nok til å komme seg på riktig bane. Men nei, jeg skulle klare det! Dette hadde kostet meg så mye så langt at å gi opp var utelukket.

Jeg rundet hjørnet på bygget i bunnen av bakken idet skuddet smalt. Jeg beinet ut startporten med startnummeret i kjeften, sekk på ryggen, og overtrekksbuksa fremdeles på. Jeg var iallefall med!!
Herfra ga jeg egentlig faen. Løpet var ødelagt likevel, det var ikke snakk om å yte noe med den oppladningen. Jeg slappet bare av og gikk bakken. Jeg skulle egentlig bare hjem, jeg nå :)

Så tenkt, så gjort! Dagen var fin og solfylt, og jeg fikk jo grei trening, med selskap til og med!
Buksa mi var altfor varm, og truet med å kvele-koke meg. Sekken var bare trist å ha på, og kamikaze-turen til start hadde kverket låra mine så jeg løp ikke det flate midtpartiet engang.
Usportslig, tenker du kanskje, men jeg hadde rett og slett ikke motivasjon igjen i kroppen.
Jeg krysset målstreken på pinlige 37.33, fikk goodie-bagen og bega meg på hjemveien.

Jeg tror nok Oslos Bratteste er topp om du deltar sammen med venner. Eller om du er eliteutøver/supertrent, og faktisk greier å løpe hele bakken. Eller om du finner motivasjon i å slå din egen tid fra i fjor. Eller om å komme deg opp bakken er noe du aldri trodde du skulle klare, altså bryter dine egne barrièrer. Jeg, for min del, finner ikke helt "rosinen i pølsa". Jeg tvilte aldri på at jeg skulle komme meg opp bakken, det var liksom bare å gjøre det. Jeg var der alene, og hadde ingen å dele "øyeblikket" med. Å komme til toppen føltes som et antiklimaks (jeg hadde jo tross alt vært der tidligere på dagen).

Jeg vil ikke virke surmaget, det var jo min egen feil at det ikke ble den oppturen det var ment.
Men jeg er ikke sikker på at dette var min type arrangement. Og det er helt greit :)
Det er positivt å lære mer om seg selv. Og jeg tror jeg lærte i går at jeg liker bedre arrangementer med litt mindre "disko-faktor". Eller kanskje jeg bare er furt, fordi jeg skuffet meg selv? Hvem vet, det er iallefall no hard feelings (ei heller planer om å delta til neste år.)

Neste post på programmet nå, er Nøklevann rundt den 11.oktober. Det gleder jeg meg til!
En løpbar trasé i nye omgivelser, og jeg skal denne gangen ha med en venn (selv om vi løper hver vår distanse)!!!

Elveløpet 5K - min andre løpsopplevelse :)

Ja, da var dagen her!
Den som jeg har ventet på, og trent iherdig mot siden 4. mai. Dagen da jeg skulle måle meg opp mot mitt 4 mnd yngre jeg.

Dagsformen var strålende, jeg sov godt hele natta, men ble vekket av sommerfugler rundt kl 0600. Lå deretter å spant i et par timer til, før jeg stod opp på relativt smidige ben. Starten skulle ikke gå før kl 1400, så MASSE tid til å bli nervøs og gira på. Noe jeg ble, og som stod i skarp kontrast til mitt første løp. Det er ikke ofte jeg har nerver, men idag var jeg både skjelven og skikkelig stressa. Måtte til og med ut for å komfort-shoppe en ny løpetrøye bare for å ha noe annet å tenke på. Det hjalp ingenting.

Perse-skoa og et nyyydelig symmetrisk
startnummer. Ja, jeg er rar.

Da klokka var 1300, ble jeg satt av i byen av min sambo (som hadde bedre ting å gjøre) og jeg gikk på ben av gelè mot startområdet for å se meg rundt. Jeg og min løpekollega hadde løpt trassèen et par dager i forveien, så jeg følte meg forberedt på hva som ventet.

Drammen lå badet i sol, elva lå stille som en glitrende åre gjennom byen. Tempen var på 20-tallet. Helt perfekt! Det myldret av spreke folk som varmet opp og strakk på seg, jeg følte meg litt som en kylling blant ørner. Rart at man alltid skal fokusere på alle som ser bedre og raskere ut... Snakker om å dra seg selv ned i "dritten".

Min kollega og medkonkurrent dukket opp godt over kl 13, like nervøs og stressa. Vi la ut på skikkelig oppvarming (noe vi feilet med glans med i mai) og holdt på å komme for seint til start. Bare 2min før skuddet gikk kom vi heseblesende til startområdet. Bedre sent enn aldri. Vi var iallefall ordentlig varme denne gangen :)

Vi ønsket hverandre lykke til, han inntok sin plass fremst i feltet, mens jeg stod i de bakre gemakker. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke vil stå så langt fram at jeg hindrer folk, men jeg lurer på om ikke dette er en litt pysete strategi. Jeg KUNNE jo stått lengre frem, og ut til siden da!!

Den første kilometeren gikk fint, tempoet var passe og jeg fikk tråklet meg forbi endel mennesker. Løypa her var på grus, og litt smal enkelte steder og på den andre kilometeren ble jeg liggende litt fast mellom to som tydeligvis ikke løp sammen, men de hold lik fart og lå med ca en meter mellom i lengde-retningen, samt på hver sin side av stien. Tempoet hadde roet seg betraktelig etter start-rushet. Vann på den ene siden, bratt skråning på den andre. Jeg kom liksom ikke forbi. Nå er ikke jeg den som har lett for å hverken knuffe eller be folk flytte seg, altfor veloppdragen. Jeg kom forbi etterhvert, men det var ikke ideelt for tiden.

Den tredje kilometeren fikk jeg plutselig plunder med øreproppene mine. Siden jeg ikke er glad i å løpe gatelangs, trenger jeg musikalsk motivasjon. Mine Yurbuds har ALDRI ramla ut før, så jeg stolte på at de ikke ville svikte meg. Men det gjorde de. Jeg vet ikke hvor mye slikt kan ha å si, men det var definitivt distraherende. Jeg hadde nok hatt godt av å heller bruke det fokuset på å holde oppe trøkket, og tenke teknikk. Jeg syns denne strekka var den værste, og slet litt med motivasjonen. Etter et fint stykke asfalt, var det på den fjerde kilometeren nå tilbake på grus igjen og det kjentes bare pyton. Jeg kunne se Ypsilon bro som var målet, men det virket bare så laaaangt og seigt.

Tatt fra Elveløpets side.
Jeg var altfor stressa til å huske å fotografere :)

Da jeg passerte merket for 4 overståtte kilometere, var det bare å piske på. Jeg passerte faktisk noen folk, og ca 500m fra mål satt en annen jobbkollega som var løypevakt på en stein i sola. Han visste at målet mitt var å klare ferden på under 25 min, så han ropte noen velvalgte gloser som jeg trengte godt. Det var et kjærkomment energipåfyll, og jeg satte opp farten enda litt. Rett før broen var det en liten kneik opp mot veien som så uskyldig ut, men kjentes godt i beina. Jeg jobba på opp broen og hadde nok igjen til en spurt ned mot mål. Jeg så en lysende rød klokke til min høyre. 26-og-ett-eller-annet. Faen.

Etter å ha analysert data'ene fra Polar, er det helt klart at den andre kilometeren kosta meg målet. Det gikk altfor sakte her. Jeg mangler erfaring med hvor mye jeg kan presse og husker jo at jeg tenkte at det ikke gjorde så mye å bli liggende bak de to, for da ville jeg spare meg til slutten. Jeg er rett og slett for forsiktig, for jeg er redd for å stivne eller sprekke. Jeg tror nok selv at jeg hadde tålt litt høyere fart underveis og litt høyere puls.

Jeg gjorde også den feilen at jeg ikke brukte klokka mi underveis. Jeg visste at å holde i snitt 12km/t over 5km er fort for meg, så jeg turte ikke se på den i tilfelle jeg ville bli demotivert av å ikke greie 5min på kilometeren. Så SÅ feigt!!! Jeg skulle brukt den og kjempet kampen, istedet for å synse at det kjentes fort nok ut. Vel vel... Lessons learnt. Jeg tror at når man er i løp, greier man å ta ut mer enn på trening fordi det er adrenalin i spill. Hadde jeg hatt guts til å bruke klokka som pisk/gulrot.... nei, pisk, hadde jeg klart målet.

På den positive siden, perset jeg med 2:45. Den offisielle tiden min idag ble 26:12 og det er jeg greit fornøyd med i det perspektivet. Jeg har løpt i 7 mnd nå, og det kan jo bare gå èn vei!
Må jo selvfølgelig få med at min løpende kollega hadde mål på under 20min, og var inne på 19:57!
Grattis til Hans Olav!! Spreking!

En annen positiv side ved dagen, var at jeg ble nummer 6 i min årsklasse. I mai var jeg sist, så det var deilig å være nummer 6 av 18. Det sier jo selvfølgelig ingenting om noen ting, men det er trivelig å tenke på likevel :)

Nå skal jeg finne frem Terminlista og se om jeg kan finne èn liten 5K til, i år.
Jeg er revansjesugen!!!!!!

Min første løpsopplevelse!

Selv om jeg er en fersking, har jeg faktisk stilt til start i et løp. Og angrer ikke!
Etter bare tre måneders trening, troppet jeg opp på startstreken på Schongs5'ern i vakre Hønefoss, den 4.mai -14. Et lisensfritt kvalitetsløp, ypperlig!

Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle konkurrere i noen ting som helst, iallefall ingenting fysisk!
Jeg var aldri god i gym på skolen og var som regel den som stod igjen til slutt når det skulle velges lag. Slikt gjør noe med lysten, og er sikkert grunnen til at jeg til dags dato ikke er interessert i lagidrett. Individuelle øvelser, derimot, har aldri virket avskrekkende, men det å "vise seg fram" i konkurranser har ikke vært noe mål.

Et eller annet har skjedd på den fronten, føler jeg. Ikke så mye det at jeg vil konkurrere for å "knuse" motstandere (yeah...as if...), men å heller knuse sitt tidligere selv. Jeg er sikker på at de fleste som løper (utenom eliten, som faktisk KAN knuse motstandere), har det på denne måten. Det er virkelig noe voldsomt motiverende å bryte sine egne grenser, greie å slå sin egen tid fra i fjor på en gitt distanse. Man går liksom ikke tom for ting å forbedre, ei heller løp å stille i.

Jeg syns rett og slett det var stor stas å stille til start, med nummer på brystet! Den spente stemningen, alle de blide, spreke folka som myldret rundt og som så ut som de visste hva de drev med!
Jeg hadde (Gudskjelov!) fått med meg en kollega fra jobben som medkonkurrent (så vel bare ryggen hans i det fjerne de første 300m før'n var vekk i en støvsky....). Selv om vi ikke løp sammen var det veldig fint å ha en å dele dette med, han er forresten til dags dato den eneste jeg kjenner som løper. Det var faktisk hans debut også, men med et helt annet nivå av konkurranseinstinkt og nerver!

Jeg følte meg merkelig rolig. Tror jeg var det man kaller "satt ut", og forsøkte bare å gjøre det som virket logisk! Da startskuddet smalt, skvatt jeg himmelhøyt og la i vei! Helsike, jeg forventet kanskje "klar-ferdig-gå!", ikke skudd!! Alt man ikke vet :)

Selv om det begynner å bli noen mnd siden, husker jeg godt følelsen. Jeg hadde aldri løpt 5 km i strekk før, men hadde tro på at det skulle gå. Jeg plasserte meg langt bak ved startlinja, ikke no vits å stille seg for langt fram, og bli trampet i hjel av horden. Farten forsøkte jeg å holde litt nede, men ble straks litt bekymret da "alle" bare raste avgårde. Det roet seg heldigvis, og jeg fant en rygg å henge på som holdt en passe fart. Omtrent halvveis i løpet forserte vi en park, der det var korpsmusikk. Merkelig hvordan slike ting motiverer! Jeg slet litt allerede, men å få markert at man bare hadde resten igjen hjalp litt. En stund, iallefall :)  De siste 2 km var en liten kamp med seg selv, jeg hadde flere ganger lyst til å begynne å gå, men sa til meg selv at -Du, som liksom vil løpe ultra en dag, får se til helv**te å springe! Så det gjorde jeg. Den siste km begynte det å komme folk bakfra som passerte, og det ga også motivasjon til å presse litt til.

Før start hadde jeg tre uhøytidelig mål:

• fullføre
•  å greie målgang under 30min
• ikke bli sist i min årsklasse (i fjor var dårligste tid på over 38min, det skulle gå!)

Mens jeg kreket meg mot mål, med knute på lungene, hørte jeg en stemme bak meg, fra fartsholderen på 30 min. -Kom igjen dere, om dere følger meg når dere målet på 30 min!!
WHAAAT!? Var han bak meg??? Det betød at mitt mål på sub 30 var oppnåelig! Bare en trynings ville stoppe meg nå! Jeg ble plutselig fylt av energi, og "spurtet" den siste 100m mot målstreken.
Tiden ble 28.59. Mission accomplished!

I alle sammenhenger, er ikke dette en tid å skryte av, men for meg var det en seier! 3mnd trening er ikke så mye, og når jeg tenker på det i ettertid løp jeg (nesten) hele løpet på trass og dritt, og pulsen lå skyhøyt. Dessuten var foten min ikke bra, plantar fascitt, og jeg hadde ikke løpt hele uka i forveien. Samma det, hjertet mitt fortsatte å slå, foten var ikke værre enn før jeg løp og jeg var strålende fornøyd da jeg gumlet gratis-frukten min på gresset etterpå! Jeg lærte mye av dette løpet, både om meg selv og om hvordan slike konkurranser fungerer. Alt skal læres!

Det eneste skåret i gleden var da resultatlistene kom opp. Jeg VAR sist i min årsklasse. Damn.
I fjor var det sikkert en koselig dame som brøt sine grenser, da hun stilte til start og kom seg til mål på 38 minutter, men i år var jeg henne. Men det er greit. 2 av 3 syns jeg er godkjent og om jeg skulle bomme på et av målene, så var akkurat det målet det riktige å misse på :)

Alt i alt, en flott opplevelse å se tilbake på, og det varte ikke lenge før jeg og min kollega trålet terminlista etter en ny (flat) 5 km utfordring. Den går nå til lørdag, på "hjemmebane". Elveløpet i Drammen. Nå med 7mnd trening under beltet, er jeg klar for PERS!! (om hoftebøyer'n vil...)

Wish me luck!!

Min spede start

Mitt nye liv som "løper" ble utløst av et "nok-er-nok"-øyeblikk. Du vet, slike øyeblikk som utløser nyttårsforsetter og et utall av mer eller mindre intelligente påfunn. Heldigvis, i dette tilfellet har det holdt hele veien inn, og jeg føler vel ikke i det hele tatt at lysten til å løpe har avtatt. Som nevnt i forrige post, er mitt ønske for meg selv og en dag kunne løpe langt. Veldig langt. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det!

I mitt "gamle liv", var jeg en helt gjennomsnittlig aktiv person. Jeg hadde fritidsinteresser som fikk meg ut i frisk luft daglig, og jeg syns jeg holdt et greit nivå. Etterhvert som treningen tok til, gikk det opp for meg at det jeg hadde bedrevet ikke var noe annet enn normal aktivitet man kan forvente av et voksent menneske med fast jobb, og sunn fornuft. Jeg var slett ikke i god form til å løpe, og det faktum at jeg var blitt 37år (og av det "svake kjønn") tippet ikke vekten i min favør. Så mitt utgangspunkt var noe labert.

Jeg merket fort formstigning. Pusten gikk lettere, jeg kunne løpe lengre sammenhengende og jeg begynte å tenke på ting jeg kunne delta i utover sommeren og høsten. -"jeg gleder meg til jeg er i bedre form!" tenkte jeg. Jeg meldte meg på et par småting for moro skyld, for å ha noe å glede meg til. Jeg gjorde feilen med å få ambisjoner for tidlig. De var veldig lave, bare en flat 5km og et kort motbakkeløp, men likevel. Ambisjoner gjør at man pusher litt, og fremskynder prosessen.

Jeg følte meg pigg, men så gikk det som det måtte. På en litt overmodig tur i skogen, på steinete underlag, holdt jeg for høy fart i nedoverbakkene de siste to kilometerne til bilen. Jeg avsluttet sterkt og var fornøyd, helt til jeg skulle ut av bilen hjemme. Jeg greide nesten ikke å gå. Hælene var utrolig smertefulle, og det dro skikkelig under fotbladet på venstre fot. Det dummeste av alt var at jeg hadde kjent litt på "noe" under den foten en ukes tid allerede. Jeg vet at årsaken var en kombo av flere ting; skovalg, løpeteknikk, underlag og fart, men utfallet ble skade og jeg lærte mye av den hendelsen.

Jeg var i prosessen med å justere på teknikken i denne perioden. Jeg hadde gått fra lav-kadens hælløping, til det jeg hadde forstått som forfot-løping med høyere kadens og en helt annen type sko. Jeg tok ikke advarslene om gradvis tilvenning alvorlig NOK, men var ivrig og lykkelig over å ha funnet frem til løpesett og sko som virkelig føltes bra! Jeg roterte mellom flere ulike sko (8-2mm drop) men mine 37år gamle føtter var bare ikke sterke og fleksible nok. Jeg var ikke flink nok til å slippe ned hælen på venstre fot, og resultatet var mild plantar fascitt. Hva som skjedde med hælen på den siste turen vites ikke, men jeg antar en "knusning" og overbelastning av samtlige ligamenter på medial side av hælbeinet. Ikke tilfeldig at det var den foten jeg overpronerte med...

 Jeg iset ned beina, og neste dag var det bare å finne frem krykkene. Jeg kunne gå (sort-of), men ville hvile beinet helt. Etter et par dager var jeg mye bedre, men løping var utelukket. Sykling gikk derimot helt fint, så alle øktene i de neste to ukene ble gjort på spinningsykkel. Grusomt kjedelig, men jeg bevarte formen og beina ble gradvis bedre.

Nå, over 4 mnd senere er jeg nesten helt bra. Plantar-smertene var de første som forsvant (flaks!!), mens innside hæl-smerter og achilles-feste-surmuling har vært en seig kjerring å bli kvitt. Har ikke tatt noen medikamenter, men har hele tiden lyttet til kroppen og lagt opp treningen etter smertene. Løpeteknikken har også blitt finpusset, og overdrevent forfot-isett har blitt mere midtfot. Har også fokusert mye på fotstyrke/fleksibilitet og sko med gradvis lavere drop.

Moralen i historien er nok at en "gammel" kropp trenger tid. Muskler, lunge- og hjertekapasitet kommer ganske fort, mens sener og slike ting med mindre blodgjennomstrømning og saktere regenerering tar tid å styrke. Å gi seg med løping har aldri vært noe tema, og skader kan lære deg mye om din egen kropp og trening.

Mine løpeplager har mest oppstått på venstre side. Den svakeste. Etter bekkenbruddene mine trente jeg ikke på nesten 5 år, og mitt dominante høyre ben fikk fritt spillerom. Det ble sterkt, og fleksibelt, mens venstre side bare "slang med". All hoftemusklatur på venstre side er svak, og setemusklaturen sover og er vanskelig å få fatt i. Når jeg løper, har jeg løpt med lårmusklaturen, når man i tillegg har litt dårlig kjernemusklatur blir man veldig ustabil. Føttene må jobbe veldig for å stabilisere, og den svake siden blir overbelastet.

Jeg har innsett, er at det må bites i det sure styrketrenings-eplet (å, som jeg avskyr styrketrening). Løping alene gjør deg ikke sterk (nok) til å løpe (mye), og er du asymmetrisk (de fleste er det i ulik grad) blir du antakelig som meg og løper deg selv i stykker. Selv om føttene mine ble bedre etterhvert, fikk jeg for noen uker siden problemer med hoftebøyer på høyre side. Den sterke siden som har fått all jobben med å drasse rundt på alt "daukjøttet" til venstre. Kompensasjon fører etter en tid til flere problemer og enda mer ubalanser i musklaturen. Hadde jeg tenkt på alt dette i begynnelsen, hadde jeg nok trent styrke ved siden av fra dag 1, og kanskje hadde jeg vært nogenlunde problemfri idag.

MEN, det er aldri for sent og jeg har de siste to ukene vært flink og gjort øvelser som skal hjelpe meg til å bli sterkere der jeg trenger det aller mest. Jeg har funnet et sett med øvelser spesifikt rettet mot hofte og sete som jeg syns virker bra. De er enkle og effektive, og krever kun en strikk og litt gulvplass. Strenght Running er kilden, og jeg syns mye av filosofien her er veldig logisk. Kanskje kommer jeg til å benytte meg av en av treningsplanene herfra, i fremtiden. Tror så absolutt nybegynnere som meg kan ha god nytte av opplegg som er lagt opp å forhånd, istedet for å "dikte" opp sitt eget program. Når det er sagt, har jeg forsøkt å være smart og variere treningen. Hver uke har som regel hatt en rolig langtur, en eller annen variant av intervaller, litt motbakker og noe progressivt. Men når man har skader å ta hensyn til har det lett for å bli forandringer, og heft/lite kontinuitet.

Planen nå da, er å gjøre øvelsene sine minimum annenhver dag. Pluss besøke Tarzan-fabrikken på jobb (som er helt gratis) 2 ganger i uken for litt skikkelig vekttrening. Så får vi se hva som skjer!

En kollega av meg sa noe helt gull til meg ang styrketrening, og er du som meg (som hater) har du glede av dette gullkornet; "Ikke se på styrketreningen som noe du MÅ gjøre, og noe du gruer deg til. Se på den som et redskap som skal hjelpe deg til å kunne løpe mer, og bedre."
For meg, har den tanken hjulpet veldig :)