Jeg har alltid ansett meg selv for å være en aktiv person. Jeg er glad i skog og mark, en arv jeg har fra min oppvekst i Nord og friluftsglade foreldre. Jeg har drevet med hest mesteparten av mitt voksne liv, selv om det nå er et avsluttet kapittel. Jeg var (veldig) sen om å skaffe førerkort, noe som bidro til nokså mye gange og sykling opp gjennom åra. I 2009 var jeg i "mitt livs form", syklet rundt 7 mil daglig til og fra arbeid i vår/sommer/høst-sesongen. Når jeg tenker på det nå, blir jeg nesten misunnelig! Tenk å være i så god form!
Men hva skjedde så? Jo, jeg gikk på rattata'n (med sykkel) to dager før sommerferien -09 og brakk bekkenet på flere steder. Det ble sykehus i to uker, og så kurbad med opptrening i 7 uker etter det. Og vips, så var jeg redusert til en lat bedagelig sofagris igjen. Treningsavhengigheten man opparbeider seg ved fysisk aktivitet, var utrolig plagsom da det bare kunne stables rundt på krykker, men hadde dessverre gått helt over da jeg endelig var grodd sammen etter 9 uker. Jeg kom meg liksom aldri i gang etter det... Jeg var tung og daff, og vinteren var på vei igjen. Den treningen kunne vente...til våren, liksom.
Fire år og noen mnd senere. Nyåret 2014. Jeg hadde nådd en all time low. Jeg hadde dessuten fått førerkort høsten 2012, og hadde dermed enda mindre grunn til å gå eller sykle steder. Jeg trøstet meg med at jo; jeg hadde jo hest og var aktiv!! Og en fysisk krevende fabrikkjobb hadde jeg jo også. Det talte da som trening. Jøssda.
Det virkelige skredet ble utløst av noe så dumt som et skjørt jeg hadde sydd til meg selv. Det skulle fotograferes og puttes på bloggen. Jeg tok den vanlige runden med selvutløser og kamera, men da bildene skulle redigeres, fikk jeg sjokk. Jeg så plutselig hvor dvask jeg var blitt, ikke sykelig overvektig eller noe sånt, bare slaskete, bleik og usunn. Det var virkelig en vekker. Noe måtte gjøres.
Jeg hadde følt meg generelt dårlig hele denne vinteren. Jeg syns arbeidet var tungt, hadde smerter i kroppen og lite overskudd. Jeg lurte rett og slett på om jeg var syk. Jeg bestilte time hos legen min og fikk tatt blodprøver, inkludert alt hormonelt. Resultatene kom, men det eneste negative å spore var mangel på Vit D. Nokså vanlig for nordmenn i mørketida. Jeg kjøpte tran og Vitamin D tabletter, og gikk deretter i meg selv.
Jeg så meg selv rett i hvitøyet, og konkluderte med at ; -Siri, du er i ræva form.
Sant. Jeg hadde nok aldri vært i så dårlig form noensinne. Og på toppen av det var jeg plutselig 37 år. Når man er yngre, går det å holde seg i form mer av seg selv. Det krever ikke svært mye innsats. Man er mykere og smidigere, og trenger mindre søvn og restitusjon etter anstrengelser. Dessuten ser man freshere ut bare fordi man er noen-og-20. Jeg har aldri vært særlig forfengelig, men det er noe med det når man ikke lengre kan stå for den man har blitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar