Lørdag 11. oktober gikk Nøklevann Rundt av stabelen for 33 gang.
Jeg var påmeldt den korte varianten på 5km, men siden jeg har løpeforbud om dagen, ble jeg i utgangspunktet bare med som selskap for en løpende kollega som skulle gi seg i kast med den fulle distansen på 9,6 km rundt vannet.
Været var perfekt, og arenaen var full av smilende og spente deltakere. Jeg var i godlune, og syns at å stå å glane i de ca 45 minuttene det ville ta for min venn å komme seg rundt løypa, ikke var så fristende. Jeg henta derfor ut mitt startnummer og besluttet å gå distansen. Så vidt jeg vet, er det ingen krav til å løpe, og dessuten hadde jeg jo betalt for å delta.
Det var litt snodig å stå ved start og vite at jeg skulle stå bakerst og bli løpt fra. At alle som sto langs løypa for å heie, ville få god tid til å betrakte denne "skilpadden" med nummer på brystet, som skulle snegle seg gjennom rundløypa to ganger. Etter noen hundre meter var vi fire damer som dannet baktroppen i litt spredt formasjon. De tre andre var jenter som stilte til start for å sprenge sine grenser, fullføre. Gjøre noe de aldri hadde gjort før, og som de kanskje tvilte på at de skulle klare. Disse var større jenter, og jobbet på i en god jogge-gå rytme. Jeg syns det er kjempeflott når folk utfordrer seg selv, uansett nivå. Bare det å beslutte å gjøre endringer for seg selv, og sette det ut i livet, er beundringsverdig!
Jeg er rask til å gå, selv med skade, og la to av jentene bak meg etter den første kilometeren, men den tredje jogget lange strekker og jeg hadde litt trøbbel med å hente henne inn. Jeg hentet henne nesten inn da hun hadde gåpauser, men hun jogget fra meg hver gang jeg var i ryggen hennes. Etter en tid med dette kom jeg opp på siden hennes, og vi kom i snakk. Hun trodde jeg var funksjonær som skulle ha alle rundt, og hun virket litt skamfull for at hun ikke greide å bevege seg noe fortere. Jeg forklarte at jeg bare var en vanlig deltaker med løpeforbud og at hun bare kunne ta det i sitt eget tempo. Hun virket lettet.
Den episoden fikk meg til å tenke litt. Hvorfor skal noen skamme seg, for at de ikke er "like rå" som de som tok oss igjen med en runde? Hun jobbet minst like hardt som de gjorde. Hun fortjente også å bli heiet på, og oppmuntret. Men likevel, var folk helt stille da vi passerte. De kikket bare uimponert på oss, men heiet voldsomt litt etter da det kom løpere på sin andre runde med etpar kilometer igjen til mål. Da teten nærmet seg oss bakfra, kom det en syklende funksjonær som ba oss om å tre ut av løypa for "nå kom det masse løpsdeltakere hvert øyeblikk!" Jeg opplyste tørt at, jo det er vi klare over men vi er faktisk også deltakere! Jeg er kanskje nærtakende, men alt dette både skuffet og irriterte meg.
Da jeg startet min andre runde, seg jeg litt ifra min ukjente venninne. I ensom majestet gikk jeg gjennom løypa for andre gang. Denne gang var det ingen tilskuere igjen uti der, bare folk ute på spasertur i det fine været. Løypetrassèen var merket på bakken med hvitt, men pilene var slitt bort av alle som hadde løpt der, så på et sted måtte jeg bare gjette på at jeg gikk riktig. Jeg tenkte på hun som kom bak meg og håpet hun også gjettet riktig og kom på rett vei. Kanskje en annen form for mer permanent merking/skilting hadde vært bedre?
Jeg nærmet meg etterhvert arenaen, og det stod endel folk langs den siste strekka, som også var målgang for 10'ern. Den første startpuljen var på vei inn samtidig med meg, og jeg passet på å ikke hindre disse, ved å gå i yttersving. Flere steder hørte jeg slengbemerkninger publikum i mellom ("oi, den der må ha gått på en smell!", "såpass ja, hun starta i 5'ern!!"). Er folk virkelig så kjipe??? Jeg kunne nesten ikke tro det, og det var nesten flaut å gå mot mål. Da jeg kryssa målstreken stod det to funksjonærer der med armene fulle av deltaker-medaljer. De så på meg, men jeg fikk ingen medalje.
Jeg tenkte at kanskje det var ulik medalje for de to distansene, og gikk bare vekk fra målområdet. Noen minutter senere fikk jeg øye på min "venninne" som hadde funnet krefter og jogget inn de siste 300 meterne til mål, i fin stil. Hun fikk heldigvis medalje rundt halsen, og vel fortjent!
Hadde jeg løpt løpet, hadde totalopplevelsen vært en helt annen, garantert. Folk hadde helt sikkert heiet, jeg hadde fulgt flokken og funnet veien uten å lure på om jeg havnet riktig. Jeg hadde aldri trodd at det var så kjipt å danne baktroppen i et mosjonsløp. Folk er så uendelig forskjellige. De som går, har som regel gode grunner til det. Om de opplever å bli totalt oversett når de faktisk gjør en genuin innsats, er det ikke rart om de ikke fristes til å gjøre det igjen. Jeg syns det skal gjøres stas på alle. Jeg er ikke skuffet og sår på mine egne vegne, jeg vil snart kunne løpe igjen og jakte nye perser og ha det moro, men jeg er skuffet for de av oss som er i startgropa. De som meldte seg på sitt første løp, og som hadde høy terskel for å gjøre det. De som ikke greide å løpe hele veien, men som fullførte som alle andre likevel.
Og til alle de som står langs løypa og heier på sine håpefulle; når dere først står der, kan dere like gjerne heie på alle de med nummer på magen! De som kommer til slutt, setter like mye pris på det som de som kom først.
Når alt dette er sagt, syns jeg arrangementet forøvrig var bra! Det var fin bevertning, med grill og vaffel, saft og vann lett tilgjengelig. Garderober og toaletter likeså. Fine premier trukket på startnummer, barneløp for de minste og SOL!! Ditt resultat tikket dessuten inn på melding rett etter målgang, noe som var kjekt. Da slipper man trengselen rundt resultattavla :)
Min kollega kom i mål på fine 45.40 på full distanse, noe som er et bra resultat i den nokså kuperte løypa. Vi er jo nybegynnere tross alt :) Grattis til Hans!
(Hvis noen lurer, gikk jeg 5K på 40.04. Hurra.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar