Krøpling....

I dag er det akkurat 9 dager siden jeg løp sist, men det føles som et vondt år.
At løping er vanedannende og avhengighetsskapende, er et ingen som helst tvil om. Jeg føler meg ikke som meg selv, har laber energi, trøstespiser og surmuler om hverandre.
Jeg er rett og slett patetisk.

Jeg har fått trent noe likevel. Jeg gjør styrkeøvelser for hofte- og setemuskler, og har fått gjort noen greie sone 2 økter på sykkel og et par gåturer på mølle med 6-9 graders stigning. Jeg håper å ikke miste så mye trening, men må passe på slik at hoftebøyerne får hvilt seg litt også. Jeg har fått beskjed om at trening er ok, men bare ting som ikke gjør vondt.

Jeg har vært på mitt tredje besøk hos fysioterapeuten idag, hvor jeg får triggerpunkt-akupunktur og skikkelig tortur-massasje. Det har vært vanskelig å si hvor mye bedre jeg har blitt, for jeg har stort sett smerter kun når jeg løper. Og det har jeg vært flink å latt være!
I går tok jeg en 9km gåtur i terrenget, i raskt tempo og med en god del stigning. Jeg kjente at det var "noe" i høyre hofte fremdeles. I dag var det tydelig at samtlige nålestikk gikk rett til episenteret, nå sleper jeg bare rundt (baklengs, faktisk!), og jeg greier ikke engang løfte beinet.... Med vondt skal vondt fordrives.

Så idag blir det ikke trening, hverken styrkeøvelsene jeg har fått av "sadisten" eller noe som helst annet. Eller jo, det blir sofaligging, og raggsokk-strikking.

Det blir nok ikke noe 5K på lørdag for min del, men jeg skal da være med å heie på min løpende kollega som løper 10'ern rundt Nøklevann!